Noen observasjoner etter 10 dager i USA

av Svein Melby

1.     Masseskytingen i Las Vegas ble selvsagt en stor nyhetssak, og førte igjen spørsmålet om strengere våpenlover opp på toppen av dagsordenen. Der kommer saken ikke til å ligge veldig lenge, og endringer på dette området blir nok også denne gangen mer av symbolsk enn reell art. Skal det gjøres noe av betydning på dette området må et større paradigmeskifte finne sted i amerikanernes syn på våpen, og ingenting tyder på at noe slikt er på gang. Foreløpig vet man lite eller ingenting om gjerningsmannens direkte motiver. Likevel kan man ikke oppholde seg i dagens USA uten at man rimelig fort kobler en slik hendelse til den hatske atmosfære som preger mye av samfunnsdebatten (kommer mer tilbake til dette litt senere). Det er så mye bitterhet og frustrasjon å spore at dette i kombinasjonen med en tungt bevæpnet befolkning skaper et betydelig potensial for voldsanvendelse, også politisk motivert. Risikoen for nye hendelser som den i Las Vegas er betydelig, og politiske attentater vil i en slik situasjon heller ikke komme som noen overraskelse.

2.     Den interne uenigheten i Trump-administrasjonen, særlig i tilnærming og håndtering av utenriks- og sikkerhetspolitikken er annen, og enda viktigere observasjon. Ganske spesielt fordi dette har direkte betydning for USAs maktposisjon og internasjonale rolle.  I hovedsak er det en strid mellom på den ene siden utenriksminister Tillerson, forsvarsminister Mattis, stabssjef Kelly og sikkerhetspolitisk rådgiver McMaster, og på den andre siden president Trump og hans nærmeste personlige rådgivere. Og som sagt dreier det seg både om hvem som skal ha hovedansvaret for implementeringen av politikken og om valg av hovedtilnærming. Noe forenklet representerer førstnevnte firkløver videreføringen av en hardline-utgave av den tradisjonelle amerikanske internasjonalist-linjen vi har vært vant til siden 1940-tallet, mens Trump og noen av hans nærmeste støttespillere i Det Hvite hus åpenbart ønsker en langt klarere unilateral, til dels nasjonalistisk dreining av USAs forhold til omverdenen med redusert vekt på institusjonelle ordninger, og desto større vekt på direkte nyttehensyn og bilaterale avtaler.

Denne striden har preget administrasjonen helt siden starten, men har toppet seg i løpet av de siste to ukene. Dette fikk vi tydelig illustrert når Tillerson hadde samtaler med den kinesiske ledelsen om opprettelsen av en mulig diplomatisk kanal for samtaler med Nord Korea, og uttalte at han anså dette både som mulig og viktig. Men rett etter denne uttalelsen fra USAs utenriksminister (støttet av forsvarsministeren) sendt presidenten ut sin twittermelding der han skrev at Tillerson kun kastet bort tiden med å forsøke et diplomatisk fremstøt over Nord Korea. Siden ingenting tyder på at det hele var avtalt spill mellom Trump og Tillerson, bidro episoden bare til ytterligere å svekke utenriksministerens troverdighet, og til på nytt å skape forvirring om hvem som snakker på vegne av USA. Mye tyder på at uklarhetene rundt USAs utenrikspolitikk allerede har svekket USAs internasjonale innflytelse, og fortsetter dette interne bråket vil man påføre USA betydelige maktpolitiske skadevirkninger.

Og saken har ikke blitt av mindre betydning etter at utenrikspolitiske nøkkelpersoner i Kongressen også er blitt dratt inn i striden. Leder av Senatets utenrikskomite, Tennessee-senator Bob Corker, uttalte etter episoden om Trumps twitter om Tillerson og Nord Korea, at det var tilstedeværelsen i administrasjonen av Mattis, Tillerson og Kelly som hindre USA fra å bli styrtet ut i det totale kaos. Så kom Trump denne helgen (8 okt) med et direkte personangrep på Corker som svarte både på twitter og gjennom et intervju med New York times der han uttalte at Trump innebar en fare for å starte en tredje verdenskrig. Corker som selv representerer den samme tilnærming som tradisjonalistene i administrasjonen, er generelt en nøkkelperson i sammenheng med å skape rimelig bred politisk oppslutning i Kongressen om landets utenrikspolitikk. Ikke minst hvis man er ute etter også tilslutning i viktige saker fra demokratene.  Gjennom at uenigheten i administrasjonen har spredt seg til hele miljøet i Washington, ut gjør dette nå en trussel mot hele det nasjonale politiske fundament for USAs internasjonale rolle. Man kan ikke komme unna den konklusjon omkrig denne saken, at Trump i løpet av kort tid, langt på vei har klart å rive i filler en avgjørende viktig komponent for USAs internasjonale maktposisjon, nemlig den brede enighet om den utenrikspolitiske hovedkurs.

3.     En stadig mer uforsonlig politisk polarisering har i flere tiår preget amerikansk samfunnsdebatt. Men midt opp i denne har man klart å verne viktige fellesskapselementer fra å bli dratt inn i denne utviklingen. En slik sone, fritatt for politiske motsetninger har vært sport, der ikke minst amerikansk fotball gjennom aktiv bruk av flagg og nasjonalsang har hatt en nasjonalt samlende funksjon. For å rette søkelys mot det han oppfattet som politivold mot svarte, startet QB i San Fransisco 49ers Colin Kaepernick med å knele under nasjonalsangen. Dette startet allerede under Obamas presidenttid. Lenge var dette en demonstrasjon med begrenset oppslutning. Det varte helt til president Trump valgte å sette saken på dagsorden gjennom noen saftige karakteristikker av de fåtallige demonstrantene, og forlangte at klubbeierne sparket disse spillerne. Dette bidro umiddelbart til å gjøre saken til et nytt frontavsnitt i det som best kan karakteriseres som den pågående kulturkrigen. Det var åpenbart at presidenten hadde som hensikt å bruke denne saken som illustrasjon på manglende patriotisme og gjennom det til å fyre opp temperaturen hos sine tilhengere. Alt dette kom også  i kjølvannet av den bitre strid som episoden i Charlottesville, og presidentens «balanserte» reaksjon på denne, skapte.

Dermed har de politisk-kulturelle motsetningene i det amerikanske samfunnet også inntatt det som måtte ha vært igjen av frisoner, og bidratt til at den motsetningsfylte og bitre debatten nå finnes overalt. Konsekvensen er at det nasjonale samholdet settes under enda sterkere press, og man får nå enda tydeligere illustrert at i det multikulturelle USA har ulike grupper etter hvert utviklet ulike syn på hva det betyr å være amerikansk. Fotball-saken har derfor bidratt til ytterligere polarisering og til å gjøre det enda vanskeligere å skape grobunn for de nødvendige politiske kompromisser som det amerikanske politiske systemet er helt avhengig av.

4.     I en slik polarisert situasjon har amerikanske nyhetskanaler lenge presentert ganske ulike versjoner tilpasset hver side i debatten. Men etter valget av Trump har dette nådd helt nye høyder der publikum nå presenteres for nesten helt ulike virkelighetsbeskrivelser. På den ene siden har man det som for enkelthetens skyld kan kalles «Mainstream Media» og på den andre siden Fox News. Hos de førstnevnte er kritiske vurdering av Trump en helt dominerende gjennomgangsmelodi, og den arter seg også som ekstremt unyansert. Langt på vei får man her servert en versjon der det ikke er mulig annet enn å gi Trump rett i hans påstand om «fake news». Man forstår i alle fall at Trump lett når frem med et slikt argument overfor sine tilhengere , og selv en i utgangspunktet upartisk observatør unngår ikke å trekke sannhetsgehalten i denne Trump-kritiske versjonen i tvil. Fox News serveres så den motsatte versjon der mye av viderverdighetene rundt presidenten enten dempes ned eller helt forsvinner, ofte gjennom å vri på problemstillingene. Også her er det all grunn til å stille seg tvilende til hvor korrekt informasjon man får seg servert. Var mediesituasjonen når det gjelder politikk og samfunnsliv høyst problematisk før, har den etter valget av Trump gått nesten helt av hengslene, og fremstår derfor i seg selv som et sterkt polariserende problemelement.

5.     I sum sitter jeg etter dette besøket tilbake med en pessimistisk konklusjon om situasjonen i amerikansk politikk.  I boken «USAs ledervilje svikter», som ble utgitt i vinter, skriver jeg om hvordan det nasjonale fundament for USAs internasjonale lederposisjon er i ferd med å rakne. Det jeg opplevde under dette korte oppholdet får meg til å trekke den slutning at denne nedturen med hensyn til forutsetningene for USAs maktposisjon går enda fortere enn det jeg beskriver i boken. 

Comey

Trump and Comey in happier times

Etter at President Trump i går kvittet seg med FBI direktør James Comey burde alles fokus være på Kongressen. Når en president kontinuerlig trosser vanlige etiske prinsipper (uten å ha faktisk brutt loven) er det kun Republikanerne i Huset og (etter hvert) Senatet som kan begrense Trumps uansvarlig atferd. Enten antagelsene om Trumps forhold med russerne er like ille som vi trodde (og Trump vurderte det som bedre å sparke Comey og ta sjansen med en ny FBI direktør) eller han er så styrt av emosjonelle responser at han ble simpelthen irritert nok at Comey måtte gå (som er like bekymringfull). Uansett har Trump nå sørget for at Russland-saken absolutt ikke blir borte og sannsynligvis får uavhengig granskning.

Dette fra Politico er god på bakgrunn:

President Donald Trump weighed firing his FBI director for more than a week. When he finally pulled the trigger Tuesday afternoon, he didn't call James Comey. He sent his longtime private security guard to deliver the termination letter in a manila folder to FBI headquarters. He had grown enraged by the Russia investigation, two advisers said, frustrated by his inability to control the mushrooming narrative around Russia. He repeatedly asked aides why the Russia investigation wouldn’t disappear and demanded they speak out for him. He would sometimes scream at television clips about the probe, one adviser said.

 For god analyse om hva dette egentlig handler om, les dette fra Lawfare:

The question before us now is whether Trump will get away with it. There is no question that the President has the legal authority to remove the FBI director. But there’s also no question that removing the FBI Director in the midst of a high-stakes investigation of Russian influence in the inner circle of the President’s campaign and White House is a horrifying breach of every expectation we have of the relationship between the White House and federal law enforcement.

 Orin Kerr fra George Washington University tenkte på dette allerede rett etter valget:

Whether Congress counters presidential power depends on judgments about whether the president has gone too far. Those judgments aren’t set in stone. They’re mushy sorts of judgments based on what seems “on the wall” vs. “off the wall.” Presumably there is always a break point somewhere — a point at which Congress changes direction and counters a president who has seemingly gone too far. But where that break point might be is a political and cultural question that depends on a mix of public opinion and the views of those serving in Congress.

På The Atlantic bygger Conor Friedersdorf videre på Wittes og Hennesey fra Lawfare. Det som bør legges merke til med Trump administrasjonen er at alle bekymringene som uttrykkes av slike observatører - de kommer ikke fra folk som nødvendigvis skriker høyst hele tiden. At såpass mange reflekterte journalister og akademikere er såpass bekymret, burde legge merke til.

But circumstances being what they were, the prudent course was never to presume a benign explanation. Common sense and self-preservation called for presuming the worst. This is not a time that affords the luxury to wait and see what Trump does next, or who Trump appoints to be the next Director of the FBI. This is a time to act. 

It is a time for Congress to force a special prosecutor. It is a time for the Senate to use every tool at its disposal to investigate Trump and his associates, and to conduct zealous oversight of the agencies that he now leads. It is a time for citizens to tell their senators that guarding the rule of law against encroachments from this president should be their highest priority, and that they will be held responsible if they vote to confirm an FBI director who abuses his or her power. 

Ask any Trump ex-wife, creditor, or subcontractor if he deserves to be given the benefit of any doubts. His entire life suggests the answer is no. Americans should start acting like it.

Dolly, Appalachia og Oxy

Et kurs på Universitet i Tennessee skal basere seg på livet til Dolly Parton, ifølge New York Times. Målet er å se på livet til folk i den lutfattige Appalachia regionen av USA. Hennes liv eksemplifiserer den "amerikanske drømmen" og er en utrolig inspirerende historie.

According to Dr. Sacco’s syllabus, the seminar looks at a history of the 20th century not from the vantage point of elites, but through the eyes of Ms. Parton, “a poor white girl born in midcentury Appalachia.”

Dessverre er det vanskeligere å se hvordan fremtidens Dolly Parton kommer til å klare seg. Dagens Appalachia sliter med lav økonomisk vekst og en narkotika krise. Delstaten West Virginia har gått så langt som å saksøke legemiddelfirmaene for sin rolle i den utbredte bruken av oxycontin og andre slike piller. En dokumentarfilm om en landsby i WV har skapt oppmerksomhet - og viser alvorlighetsgraden av denne krisen i det amerikanske samfunnet.

Selvfølgelig ser ikke alt svart ut for delstaten. Bloomberg har en oppmuntrende analyse her. Likevel er den nasjonale opioid problemet reel. Her ser vi en god illustrasjon av hvor ille epidemien egentlig er -  sammenlignet med tidligere narkotika-bølger (fra Drum basert på en fin artikkel fra Caldwell.)

Denne dokumentaren fra PBS sin Frontline program er også verdt å se på.

USS Vinson

En merkelig episode. Historien fra NYT her:

Just over a week ago, the White House declared that ordering an American aircraft carrier into the Sea of Japan would send a powerful deterrent signal to North Korea and give President Trump more options in responding to the North’s provocative behavior. “We’re sending an armada,” Mr. Trump said to Fox News last Tuesday afternoon. The problem was that the carrier, the Carl Vinson, and the three other warships in its strike force were that very moment sailing in the opposite direction, to take part in joint exercises with the Australian Navy in the Indian Ocean, 3,500 miles southwest of the Korean Peninsula.

En god analyse fra Slate:

The Vinson episode also illustrates, once again, how questions about the president’s truthfulness can have adverse strategic consequences. Our friends and allies, including South Korea, can hardly take comfort in knowing the American cavalry is coming when the administration speaks so cavalierly. Conversely, America’s adversaries listen to every presidential word—whether he wants to be taken literally or not. They also check those words against their intelligence, gathered via their own satellites, spies, and other means. The Russians and Chinese watch the Vinson’s movements closely and surely noticed the gap between the statements from Pacific Command, the Pentagon, and the White House. Bluffing works in statecraft, but only when your opponent can’t see your cards. In Moscow and Beijing, President Trump’s word now carries less force, because he has devalued it by making statements that are demonstrably untrue about the deployment of American military forces.

USAs angrep i Syria

Denne fra Daniel Byman på Lawfare bloggen er en viktig og gjennomtenkt vurdering av situasjonen.

Nor do one-off attacks like the one we launched have a good track record. In a civil war that has claimed so many dead, the military impact of a missile strike on one facility is limited, even if it signals a profound shift in U.S. policy. Rather, such actions often are painted as “symbolic,” but in reality they usually signal weakness, not resolve. The dictator or terrorist on the receiving end suffers little but often looks stronger because they survived a U.S. attack and can boast about their defiance....

If a more sustained bombing campaign followed the cruise missile strikes, it might affect Asad’s calculations more profoundly, but even then air power alone has many limits if there is no force on the ground to magnify its impact. If the U.S. goal is deterrence, as Trump suggested in his remarks, this often requires sustained and repeated actions to bolster credibility—so the most recent strike should only be the beginning. 

Senatet

Kongressen er i ferd med å krysse nok en uheldig grense som vil ha langsiktige konsekvenser. Denne uka vil Senator Mitch McConnell (R-KY) mest sannsynlig avlive en regel som ble iverksatt for å tvinge frem tverrpolitisk samarbeid i Senatet. Regelen om å kreve 60 stemmer for å avslutte debatt («cloture») for høyesterettsdommer nominasjoner – som ikke er i grunnloven, med ble lagt i 1917 etter den voldsomme debatten rundt USAs deltagelse i Første Verdenskrig – ble først fjernet av Senator Harry Reid i 2013. At denne taktikken ble kalt for «the nuclear option» forteller litt om hvor destruktiv det kan bli. 

Reid følte seg nødt til å forandre regelen etter at Republikanerne blokkerte nesten alt som Demokratene forsøkte å gjennomføre under President Obama (som minoritetspartiet har rett til å gjøre). Ved å bidra til en forlengelse av debatten for unngå en avstemming (en filibuster) om Gorsuch, har Demokratene nærmest tvunget McConnell også til å bruke denne «nuclear option». Demokratene skal sette i gang med en meningsløs filibuster i raseri over at McConnell og den Republikansk-kontrollert Senatet gjorde noe uhørt i fjor ved å nekte en avstemning om Obamas nominasjon til høyesterett for å erstatte Antonin Scalia. Partifellene vil se at Demokratene kjemper, selv om det er til ingen nytte. Reids regelendring var svært uheldig, men McConnells beslutning til å bryte en praksis som strekker tilbake til 1789 (Her er alle nominasjoner, med kun et tilfelle i 1968 som kan sammenlignes) var oppsiktsvekkende.

Senatet blir mest sannsynlig permanent forandret av dette. Det er få som tror at 60 stemmers regelen kommer tilbake for nominasjoner, nå at begge partiene har benyttet regelendringen. Det som kan nå skje er at 60 stemmers regelen kan snart fjernes også for vanlig lovgivning.  Dette kan ha dramatiske følger. I motsetning til Representantenes Hus har Senatet tradisjonelt sett vært et forum for roligere debatt:

Writing to Thomas Jefferson, who had been out of the country during the Constitutional Convention, James Madison explained that the Constitution's framers considered the Senate to be the great "anchor" of the government. To the framers themselves, Madison explained that the Senate would be a "necessary fence" against the "fickleness and passion" that tended to influence the attitudes of the general public and members of the House of Representatives. George Washington is said to have told Jefferson that the framers had created the Senate to "cool" House legislation just as a saucer was used to cool hot tea.

Uten denne «anker» beveger Kongressen vekk fra en konsensus-basert struktur og nærmere et parlamentarisk system som kan føre til enda mer ustabilitet og uforutsigbarhet. Svein skrev om sterke institusjoner som kunne tåle ukonvensjonelle politikere som Donald Trump, men institusjoner hviler på sterke normer og regler... og de forvitres både i det Hvite Hus og i kongressen.  Senatorer på begge sider forstår godt hva som er i ferd med å skje. Som Aaron Blake skrev i Washington Post i går:

Sen. Pat Leahy (D-Vt.) just helped seal the deal on a Democratic filibuster of Supreme Court nominee Neil Gorsuch. And in announcing he would be one of 41 senators to uphold it, Leahy admitted exactly what he was doing: Helping kill off whatever was left of the U.S. Senate he had known for much of his four decades in it. It was a pretty striking eulogy. 

“I respect this institution as much as anyone; I never expected to be here long enough to become the dean of the Senate, but I have,” said Leahy, who was elected in 1974. “And for those 42 years, I've devoted myself to the good the Senate can accomplish.” 

Then came the but. 

“But I cannot vote solely to protect an institution,” he said, adding that “I fear that the Senate I would be defending no longer exists.”

Michael

Nord Koreas 5 år trussel

K.T. McFarland advarer i et intervju med Financial Times at innen fire år kan Nord Korea  potensielt utvikle et langtrekkende missil med en rekkevidde som kan nå USA. President Trump virker å ha mistet tålmodighet med Asias evig problembarn og har advart at tiden for snakk er over. Det er en krisepreget stemning over situasjonen - trusselen er alvorlig og noe må gjøres rask.

Dette er en av flere sikkerhetspolitisk "Groundhog Day" situasjoner. Siden Rumsfeld Commission i 1998 har det kommet flere advarsler om at nordkoreanske missiler kan treffe USA i løpet av fem år. Jeg argumenterte i en artikkel i CSP at denne forvridde trusselvurderingen som fokuserer på "worst case scenario" tenkning kan ha ført til dårlige beslutninger på flere fronter.

Med det sagt, har DPRK helt sikkert gjort teknisk framskritt siden Rumsfelds rapport for 20 år siden. Og når slike advarsler kommer med jevn mellomrom er de nødt til å bli sant før eller siden (selv en ødelagt klokke er korrekt to ganger om dagen). Disse konstante 5 års advarsler illustrerer i det minste at (1) det er svært vanskelig å få god etterretning om Nord Koreas missil program (2) det er svært vanskelig å lage et pålitelig langdistanse missil og (heldigvis) vanskelig å konstruere et atomstridshode, selv etter flere vellykkede atomsprengninger.

Nord Korea er en destabiliserende faktor i regionen og har vært en utfordring for flere amerikanske presidenter. President Trump har i det siste brukt store trusler som en forhandlingstaktikk uten at det har fungert. Det å skape unødvendig spenning ved å sikte mot en 4 års tidsfrist kan føre til en løsning i en  situasjon som lenge har vært fastlåst...eller gjør det enda mer farlig. Det ser i hvert fall ut til at McFarland kan snart komme enda nærmere den sikkerhetspolitiske situasjonen i Asia. Har McMaster vunnet den interne kampen med det Hvite Hus?

Michael

Savnet i Midtøsten: Clausewitz

Det eneste som er mer slitsomt enn henvisninger til den store strategen Carl von Clausewitz (som argumenterte blant annet at krigføring var simpelthen en fortsettelse av politikk med andre midler) er tendensen av politiske ledere til å glemme dette viktige poenget.

Donald Trump snakket mye om terrorisme - og særlig ISIS - under valgkampen. Ifølge en interessant analyse kan dette ha vært en vesentlig grunn til hans valgseier. Men etter 15 år med en militær innsats mot terrornettverk som al Qaeda (i alle sine varianter), al Shabab, Boko Haram, og IS/ISIS/ISIL/Daesh, burde et poeng være krystallklar. Terrorisme og terrorgrupper kan svekkes - men ikke nedkjempes totalt - kun med militærmakt. Omfattende militære operasjoner som i Irak og Afghanistan som mangler klare og realistiske politiske mål, kan være feilslått før de begynner.

Det ser ut til at Trump administrasjonen nå trapper opp (her fra NYT) den militære innsatsen i regionen. Luftangrep fra både droner og bemannede fly har de siste ukene truffet sivile mål langt oftere, noe som tyder på at retningslinjene for slike angrep har blitt justert og militæret har fått friere tøyler. I tillegg skal flere tropper settes inn på bakken. Krigen mot terrorgruppene eskaleres nok en gang, men det vi ennå ikke har fått er en uttalt strategi. Syria var et område der politikken til Obama administrasjonen var mislykket, bortsett fra at presidenten klarte å unngå et strategisk hengemyr. Obamas strategi gjennomgang for Afghanistan var velkjent for opptrappingen kombinert med en strategisk tvilsom (men innenrikspolitisk gunstig) annonsert dato for tilbaketrekkingen.

Trump beordret Mattis å foreta en 30-dagers gjennomgang med hensyn til ISIS. Dette ble ferdigstilt i februar og lagt fram for presidenten. Med SECDEF Mattis i Pentagon og H.R. McMaster på NSC vil man tro at de har utviklet en helhetlig strategi på linje med det som skribentene fra Foreign Policys Shadow Government foreslår. Spørsmålet er om administrasjonen klarer å implementere en nyansert plan som sammensveiser diplomatisk, politisk og militær tiltak for regionen. En slik strategi (selv i grove trekk) har ennå ikke blitt annonsert. I dag ser det ut som om USA er i ferd med å glemme mye fra erfaringene høstet fra de siste 15 år - erfaringer som kostet mye i menneskeliv, penger og geopolitisk posisjonering.

Oppdatering: Dette fra European Council on Foreign Relations skisserer 6 problemer med den anti-ISIS strategien som Trump ser ut til å være i ferd med å implementere.

Oppdatering II: Kori Schake skriver oppmuntrende om administrasjonens strategi her.

Systemet fungerer: Trump ingen ny Mussolini

Donald Trump hadde som erklært mål å endevende den politiske prosessen i Washington. En prosess han oppfattet som dysfunksjonell, og at det derfor var behov for en ikke-politiker med business-erfaring for på nytt å få denne til å fungere. Dette kombinert med Trumps lederstil gjorde at mange var engstelig for at den nye presidenten ville vise seg å være en amerikansk variant av Mussolini, og at det politiske systemet ikke ville være i stand til å håndtere han. Således skrev Robert Kagan at Trump illustrerte hvordan fascismen kom til America. Og ganske riktig så startet Trump med å sende ut en rekke presidentdirektiver, hvorav innreiseforbudet er det mest omtalte. Han rykket også raskt frem med et opplegg for å fjerne og erstatte Obamas helsereform.

Men som Wall Street Journal  skriver i en leder har de som betegnet Trump som en trussel mot det amerikanske demokratiet nå med ett trukket den konklusjon at presidenten i stedet er totalt inkompetent. For i løpet av de vel to månedene han har sittet som president så har han ikke klart å utrette særlig mye. I stedet har han gått på betydelige politiske nederlag, noe som nå reiser tvil både om han generelle evne til å håndtere Washington, og ikke minst til hans forretningsleder-tilnæming til beslutningsprosessen.

Men enda viktigere er at at vi så langt kan konstatere at det amerikanske politiske systemet med dets checks and balances fungerer helt strålende. Domstolene har satt bremsene på når det gjelder implementeringen av Trumps presidentdirektiver, selv om det trolig er mer politikk enn jus som ligger bak blokkeringen av innreiseforbudet. Og når forsøket på å erstattet Obamacare slo feil i forrige uke, var dette mer enn noe annet et uttrykk for at viktige vedtak i Kongressen bare kan skje som resultat av møysommelig bygging av en flertallskonstellasjon, og ikke gjennom presidentens forsøk på bruk av kommandoprinsippet. Og som dette ikke er nok, har amerikanske medier, som forøvrig ofte tok med silkehansker på Obama, anlagt en kritisk journalistikk overfor Trump om man må helt tilbake til slutten av Nixon-prioden for å finne en parallell til.

Så, jo det amerikanske systemet er så sterkt at det klarer av større utfordringer enn Trump, og skal han få gjort noe som president blir han nødt til å innse dette faktum, og heretter jobbe med systemet og ikke mot det. Men om han lærer av helsereform-fadesen, og trekker en slik konklusjon, er et annet spørsmål.

Likevel er det et stort men opp i alt dette med systemets evne til å håndtere Trump, og det har å gjøre med utenrikspolitikken. For alt det vi har beskrevet foran dreier seg om amerikansk innenrikspolitikk. Det er her grunnloven sørger for effektiv maktfordeling, og således begrenser presidentens muligheter for sololøp. Men i utenrikspolitikken har presidenten, både i grunnloven og gjennom sedvane, et langt videre handlingsrom. Og utenrikspolitikken og forholdet til andre land er også langt mer ømfintlig, ikke bare for hva presidenten måtte foreta av faktiske handlinger, men også i høyeste grad av hva han måtte finne på å si. Så mens vi nok kan senke skuldrene, og slå fast at maktfordelingssystemet rammer Trump elegant inn med hensyn til innenrikspolitikken, er det fortsatt all mulig grunn til å følge nøye med hva Trump finner på når det gjelder USAs plass i verden, og USAs forhold til andre land. Vi skal komme jevnlig til bake til dette etter hvert som ting skjer.

Svein

Maktkamp og Shutdown

Nok en maktkamp utspiller seg innenfor administrasjonen, denne gangen mellom finans-departementets Steven Mnuchin og de konservative rådgiverne rundt presidenten. Ifølge Politico:

Conservatives inside and outside Treasury say the new secretary, former Goldman Sachs banker, movie producer and Democratic donor Steven Mnuchin, is assembling a team that is too liberal and too detached from the core of Trump’s “Make America Great Again” platform of ripping up trade deals, gutting the Dodd-Frank banking rules and generally rejecting “globalism” in all its forms.

The ideological divide has been brewing for weeks inside the White House as a result of appointing a raft of top advisers with radically different worldviews. The battle at Treasury is simply an extension of that brutal fight, according to interviews with over a dozen administration officials, donors, lobbyists and conservative policy experts….

Right-leaning policy experts, Republican donors and some who worked on the presidential transition fear that Mnuchin has neither the policy chops nor the conservative credentials to lead Treasury, especially given pressure the agency will face after the health care battle to overhaul the tax code, eliminate Dodd-Frank or re-do housing finance rules. Republicans see major opportunities for policy shifts thanks to the business executive-turned-president, and they want Cabinet secretaries to take full advantage.

Som Washington Post skrev i går, er det også stor uenighet blant Republikanerne angående skattereform. Hvem er det som vil lede kampen om Trumps skattepolitikk? Nemlig Steven Mnuchin:

Within the administration, meanwhile, there are open questions about who will lead the charge on tax policy. The Treasury Department has close to 100 people working on the issue, and Treasury Secretary Steven Mnuchin has signaled to lawmakers that he will be a point person in any negotiations. At the same time, some legislators say National Economic Council Director Gary Cohn has also emerged as a powerful force within the White House for overseeing economic policy and that he could attempt to take the reins of what is likely to be the administration’s most important policy issue going forward.

I løpet av de neste ukene kan vi lett få et komplisert drama som blander interne konflikter i det Hvite Hus, partipolitisk konflikter innenfor det Republikanske partiet og enda en farlig gisselsituasjon med gjeldstaket. 28 april er fristen før statskassen formelt sett går tom igjen. Selv med GOP i kontroll både i det Hvite Hus og Kongressen, kan det fortsatt gå dårlig, advarer Mike Allen.


Michael

Blogginnlegg

 

Denne artikkelen kom ut I New York Times for en tid tilbake, og selv om den ikke svarer veldig godt på sitt eget spørsmål, er den fortsatt ganske interessant. For å svare på spørsmålet som stilles: Dersom Trump trapper grundig ned på USAs sikkerhetspolitiske engasjement i verden er det å bruke 54 milliarder dollar ekstra på forsvaret totalt bortkastede penger. Da er det nåværende forsvaret mer enn stort nok, og det er vel det forfatterne vil frem til.

 

Men artikkelen mangler litt nyanse der det blir påstått at økte forsvarsbudsjetter må følges opp av en ny strategi eller et nytt oppdrag. Slik tilstanden er nå er mangler det amerikanske forsvaret penger til å utføre de oppdrag det har, noe som har resultert i manglende vedlikehold og for lite penger til øving. Kongressen må bestemme seg for om de skal øke Pentagons budsjetter, eller om de skal redusere ambisjonene. Artikkelen er innom temaet, men det burde vært et sentralt spørsmål. Forfatterne burde også ha understreket hvor håpløst det er å si "ja takk begge deler".

 

I tillegg tar ikke forfatterne opp langtidsvirkningene av Trumps militære kjøpefest, siden innkjøp av materiell bare er en del av helhetsbildet. Drifts- og vedlikeholdsbudsjettene vil øke betraktelig dersom Trump får igjennom forslaget hans, noe som vil skape problemer frem i tid, siden budsjettene uunngåelig vil bli redusert når han er ute av det Hvite hus. Utfordringen da vil være at det amerikanske militæret har en masse utstyr de ikke har råd til å drifte, noe som forsterker de nåværende utfordringene med en mismatch mellom budsjetter og ambisjoner.

 

Så svaret på spørsmålet i artikkelen er relativt. Slik situasjonen er nå, så er ikke militæret stort nok til å oppfylle de forpliktelsene kongressen har pålagt det, men jeg skjønner ikke hva Pentagon skal med sterkt reduserte ambisjoner og atskillig større budsjetter. Det er å kaste bort penger de kunne brukt på andre ting.

 

Amund Lundesgaard

 

GOP etter Obama

Etter Sovjet Unionen forsvant var det en utfordring for USA til å finne en overordnede strategisk tenkemåte. I flere tiår hadde det vært en stor grad av tverrpolitisk enighet om en eller annen form for oppdemning. Den store eksistensielle trusselen som kombinert en geopolitisk og en ideologisk komponent hjalp til å bevare konsensus. Terrorangrepene i 2001 hadde en samlende effekt, men den var ikke vedvarende. Etter at George W. Bush administrasjonen satt i gang splittelse innenfor det Republikanske partiet på flere fronter (bl. a. uenighet over aktivist/ idealistisk utenrikspolitikk, underskudd og gjelds-problematikken, utdanning, og ikke minst innvandring) var det etter hvert stor enighet om kun en ting: President Obama var forferdelig. Som NYT skriver i dag:

For eight years, those divisions were often masked by Republicans’ shared antipathy toward President Barack Obama. Now, as the party struggles to adjust to the post-Obama political order, it is facing a nagging question: How do you hold together when the man who unified you in opposition is no longer around?

Nå at republikanske velgere (pluss noen flere) har valgt (noe som de før ville ha kalt for) en RINO som president, er det utfordrende for The party of Lincoln. Etter de fleste målestokk var ACHA nokså dårlig lovgivning som viste at (1) Paul Ryan ikke hadde en reel alternativ til ACA klar, tross seks år med motstand og (2) president Trump var langt mer opptatt av en politisk seier enn innholdet i lovgivningen. Etter nederlaget kom analysene om hvorvidt Trumps agenda var truet. En vanlig politiker hadde overlevd flere slike tap, men Trump og Republikanerne har flere utfordringer.

Partiet er svært delt på mange prinsipielle politiske saker.  Mange representanter er ferske og vant til opposisjonstiden under Obama - der de kunne stå imot lovgivning i protest fordi de mente at jo mindre statlig aktivitet jo bedre - men nå må de ta ansvar fremfor en "brenn alt ned" innstilling. Og i det Hvite Hus sitter en president som har ingen interesse av å bygge tillit, hverken med Demokratene eller sitt eget parti. Det tok ikke lang tid før han begynte å undergrave Paul Ryan. Republikanerne begynner å se konturene av en politiker som ikke tar ansvar når det går dårlig. Og det tyder ikke bra for videre samarbeid.

Nunes: Nok en ny vri

Etterretningssaken i forbindelse med Trump kampanjen – både uvanlig kontant med russerne og Trumps anklagelser om overvåking beordret av president Obama – fortsetter å vokse og forårsaker nye brudd på vanlige prosedyrer og normer.

I en pressekonferanse annonserte Republikansk kongressmedlem Devin Nunes, som er formann i Husets etterretningskomiteen, at amerikanske etterretningsbyråene («intelligence community») hadde samlet tilfeldige («incidental») etterretning om medlemmer av Trumps valgkampanje. Dersom Nunes snakker sant, betyr dette at selv om Trumps gjeng ikke var målet for etterretningsoperasjonen,  kom noen av dem i kontakt med individer som var under overvåking.

Les en veldig fin oppsummering av det hele på Lawfare bloggen her.

Avsløringene til Nunes innebærer flere alvorlige brudd med vanlig skikk: (1) Nunes diskuterer i offentlighet detaljer i såkalte FISA (Foreign Intelligence Surveillance Act) aktivitet, noe som kan være ulovlig men er sannsynligvis bare uforsiktig (2) etter å ha «fått» informasjonen, gikk Nunes til Trump fremfor å dele informasjonen med komiteen. Dette er særlig oppsiktsvekkende gitt at administrasjonen er en del av komiteens granskningsarbeid.

Nunes var involvert i prosessene rundt Trumps overgang til det Hvite Hus («transition team») og har i flere anledninger hjulpet administrasjonen politisk. I dette tilfelle virker det også som om handlingen til Nunes var politisk motivert, gitt at den kom kun et par dager etter høringer som konkluderte at Trumps anklagelser av overvåking fra Obama ikke stemte. Nunes gir Trump muligheten til å si at han hadde delvis rett og at noe overvåking eksisterte – selv om denne «tilfeldige» etterretnings-innsamlingen er noe helt annet enn det Trump anklaget Obama for.

Selv på den konservative bloggen RedState var en skribent oppgitt over Nunes, og den ledene Demokrat på Husets etterretningskomiteen, Adam Schiff, sa dette.

Aktivitetene rundt denne administrasjonen og sine støttespillerne viser stadig nye måter å tøye grenser for vanlig etisk skikk. I tillegg samles det mer og mer belegg på at amerikanske etterretningsorganisasjonene hadde grunn til å se nærmere på aktivitetene rundt Trumps valgkampanje og folk som hadde kontakt med kampanjen.

Det kommer masse røyk fra denne saken … hvordan kommer selve brannen til å se ut?

America First

Blant sikkerhetspolitiske eksperter på en innflytelsesrik tankesmie utenfor Washington var konsekvensene av Trumps valgseier enda tydeligere enn forventet. Perspektivene til Trump velgerne – som muligens ikke har helhetlige meninger om sikkerhetspolitikk men ønsker en mer rettferdig byrdefordeling i den globale ordenen – kan fort bli sentrale. For folk her er det nå tid å vurdere på nytt USAs alliansestruktur fra en kost-nytte kalkyle. Abstrakte fordeler som «stabilitet» og viktigheten av en verdi-basert kollektiv sikkerhetsallianse er ikke lenger tilstrekkelig for å rettferdiggjøre USAs investering i europeisk sikkerhet.

President Trump har irritert seg lenge over NATO medlemmenes fattige forsvarsinvesteringer, og betalte i 1987 for en helsides avisannonse for å skape oppmerksomhet om nettopp dette. Ifølge ekspertene jeg snakket med i dag har Trump forstått og hørt på amerikanske velgere som lurer på hvorfor de burde finansiere et europeisk forsvar uten at europeerne selv bidrar mer. Denne «byrdefordeling» debatten er selvfølgelig ikke nytt, men amerikanske ledere har hittil besluttet at denne ubalansen var likevel akseptabel fordi stabilitet i Europa har alltid blitt sett på som viktig for amerikansk sikkerhet. Amerikanske administrasjoner klager over manglende bidrag fra sine allierte, og så stiller de opp likevel.

Trumps transaksjons-basert tilnærming til utenrikspolitikk har fått fotfeste innenfor de sikkerhetspolitiske kretsene. Tidligere ville ikke amerikanske beslutningstagere vært villig til å risikere NATOs fremtid ved å presse for hardt om byrdefordelingsspørsmål. Nå kan dette være i forandring. Allianser burde forstås ikke som en gode i seg selv, men kun et strategisk middel. Dersom investeringen ikke fortjener hovedmålet, er det mindre grunn til å fortsette med det. Ifølge noen eksperter, sitter mange nå i USA og tenker at de har investert i mange tiår i den europeiske alliansen, og nå forventer å se resultatene av sin investering.

Fra dette ståsted, er ikke Russland lenger en reel trussel hverken til USA eller Europa, unntatt på det strategiske kjernefysiske nivået. Utviklingene i Russland tyder på at landets militær opprustning ikke er bærekraftig over tid. Samtidig har de europeiske landene mer enn tilstrekkelig med ressurser til å håndtere Russland dersom det blir bråk. På andre siden av jordkloden er Kina på vei til å bli en global militærmakt. Det som USA må fokusere på er i Asia, og har ikke kapasitet til å forbli utstasjonert i en region som kan godt ta være på seg selv dersom befolkningene gidder å investere mindre i velferdsgoder og mer på egne forsvar. Det som gjelder er hvorvidt allierte forsøker å bidra. Norges deltagelse i RIMPAC var brukt som et positivt eksempel på et verdifullt bidrag – ikke bare symbolsk men også reel (i at det betyr et skip mindre som USA må stille med i en krise). Tilnærmingen er ikke ulik Obamas, med unntak av at Europa var alltid tenkt som nødvendig «strategisk dybde». Kanskje ikke lenger?

Trump har sagt at en viktig del av forhandlinger er at man skal være villig til å forlate forhandlingsbordet. Det jeg hørte i dag var at USA er nå villig til å gjøre akkurat dette. Jeg har hørt på mange konferanser og foredrag der hovedlinjene i amerikansk «grand strategy» har blitt diskutert. USAs strategisk interesse i regionale stabilitet og alliansestruktur har alltid vært såpass grunnleggende at det nesten tas for gitt. Dersom tankegodsene jeg hørte i dag får gjennomslag i administrasjonen (og jeg opplever dette som et riktig bilde av hvordan Trump og hans innerst krets tenker om dette), vil denne grunnleggende premissen til amerikansk strategi nå vurderes på nytt.

Det jeg hørte var et substansielt og fundamentalt skift i strategisk tenkning. Det betyr ikke at politikken skal forandres umiddelbart eller at det blir merkbare kursendringer med det første. Vi vet ikke hvem skal fylle viktige roller i administrasjonen og hvem skal utvikle selve politikken eller strategien. Likevel var dagens seanse første gangen at jeg har opplevd stemningsskiftet som Trump har introdusert i den strategiske samtalen. Og det gjorde inntrykk, fordi dette var en gjeng som forstår godt de gamle tradisjonelle argumentene for NATO og stabilitet i Europa … og likevel er klare til å ta risikoen ved en tilbaketrekking. Dette har Svein skrevet om i boka si, i avisene og på denne bloggen.

De som mener at administrasjonen skal videreføre den tradisjonelle amerikanske tilnærmingen til Europa kan likevel få rett. SECDEF Mattis vil helt sikkert finne på tiltak som baner en mellomvei her som gjør at de praktiske betydningene av dette stemningsskiftet blir mindre synlig. Men hovedinntrykket mitt er at Sveins konklusjoner om USAs syn på sin lederrolle er langt fra akademisk, og langt nærmere til å bli implementert politikk enn mange i Norge tror.

Michael

Råd til Norge

Hvordan burde Norge håndtere Trump administrasjonen? En sikkerhetspolitisk ekspert med bakgrunn i både forsvars- og utenriksdepartementet i USA foreslo i dag tre punkter for en fornuftig tilnærming til denne administrasjonen:

1. Engasjere forsvarsdepartement. Ikke bare er Pentagon den store vinneren i administrasjonens budsjett, men President Trump er tydeligvis begeistret over generaler og det militære for øvrig. Dette betyr ikke at Mattis kommer alltid til å få gjennomslag for sine synspunkter – han har allerede tapt en del byråkratiske slag – men han står likevel sterkest av alle etatene. Og Mattis har en bedre forståelse av internasjonal politikk enn de fleste i administrasjonen. Bilaterale forbindelser blir sterkest gjennom Pentagon. 

2. Forsøker å snakke heller direkte med kontakter innenfor det Hvite Hus enn med State. Selv om Tillerson begynner å vise seg litt mer fram, forbereder han sitt departement for store nedskjæringer.  Selv om det endelige budsjettet kommer til å se anerledes ut, har Trumps forslag forandret forventningene og flyttet grensene for hva som ville vært akseptabel. Signalene er entydig – dette er ikke en prioritet for Trump. Maktkonstellasjonene sitter i det Hvite Hus. Derfor var det fornuftig å avtale møter med Tillerson og Kushner.  

3. Fokuserer på virkeligheten, ikke retorikken. Diplomater, forsvarsembetsmenn og kontingenten på FN har ikke forsvunnet. Mye av den daglige kontakten mellom Norge og USA kommer selvfølgelig til å fortsette som vanlig. Trumps tendens til å komme med merkelige uttalelser vil fortsette… og vil fortsetter å skape oppmerksomhet. Det kan være vanskelig å tolke signaler og forstå administrasjonens politikk når Trumps budskap strider mot Mattis, Tillerson, eller Haley. Likevel kan nordmenn etablere gode forhold med sine motparter og forsøker å nå frem med sine synspunkter på de lavere nivåene.

Ingen av disse er særlig oppsiktsvekkende og kunne vel gjelde i enhver administrasjon, men er likevel særlig relevante nå. Det er vel det beste som kan forventes i denne unike politiske situasjonen.


Michael

Media krig

Etter at etterretningskomiteene i kongressen i dag konkluderte at det ikke finnes bevis for President Trumps anklagelse om overvåking under fjorårets valgkamp, var journalistene i den Hvite Hus klar for en ydmykende uttalelse fra talsmann Sean Spicer. Dette fikk dem i hvert fall ikke. Mens journalistene kranglet med Spiser om innholdet og meningen bak Trumps uttalelser, havnet diskusjonen på et nivå der det blir intens uenighet over hvorvidt wiretapping og «wiretapping» tolkes på forskjellige måter. Gjentatte ganger anklaget Spiser journalistene for forskjellsbehandling og ensidig dekning av Trump.

I dag snakket jeg med en høyt utdannet og middelklasse bekjent som har alltid vært et pålitelig barometer for «mainstream» republikansk tenkning. Fjorårets valg var vanskelig for ham. Han uttrykte den samme dype forakten for Clinton familien som jeg kjenner godt fra Rockingham County, men han klarte heller ikke å stemme for Trump (ustabil personlighet, uerfaren, osv). Til slutt ble det et av de mindre partiets kandidater som fikk stemmen hans. Likevel, det som virkelig engasjerte ham og overtok hele samtalen var medias urettferdige dekning av Trump. Etter hans mening fikk ikke presidenten en reel mulighet til å sette i gang hans arbeid, før media-angrepene kom. Igjen kom en slags «ta ham seriøs men ikke bokstavelig» og en forståelse for at presidenten forsøker å forandre status quo i Washington. Kompisen min er langt mindre opptatt av usannhetene og anklagelsene som journalistene fokuserer på, fordi han stoler ikke på motivasjonene bak slike nyhetssaker. Fra hans ståsted er dette bare en gjeng med liberaler som forsøker å forhindre presidenten fra den jobben han ble sendt til Washington for å gjøre. Og dette fra en nokså motvillig Trump tilhenger.

Dette tror jeg er viktig å ha i tankene når man følger med på nyhetsbildet fra USA.  Avisene som New York Times og Washington Post forsøker å dekke denne administrasjonen som de vanligvis (mer eller mindre) gjør ved å få frem informasjon om hva som foregår på innsiden, avslører usannheter og avdekke falske påstander. Men for mange konservative velgere (selv de som var skeptisk til Trump) ser dette ut som en lang rekke med urettferdige angrep på presidenten. De velger heller å se bort fra de meste av denne negative dekningen. Når vi sitter i Norge og lurer på hvordan Trump fortsatt har støtte ut blant befolkningen, dette er en av grunnene.

Det «balkaniserte» media  i USA har gitt presidenten en stor grad av handlingsfrihet. Negative mediadekning som før ville ha vært ødeleggende for en politiker ikke lenger har den samme effekten. Så lenge Trump snakker om kjernesakene til de «rust belt» middelklassevelgerne som støttet ham – det vil si arbeidsplasser og innvandring – kommer de til å gi ham en stor grad av slyngningsrom i andre saker. De vet at han er langt fra perfekt og sier en del rare ting, men mange velgere har en forventning at Trump kan bryte den «business as usual» politisk kabal i Washington. Trump har alltid vært flink til å ta kreditt for småseier og fremstiller svake resultater som suksess. Hvis Ryan og hans kolleger i Kongressen klarer å få gjennom en helsereform lovforslag (som er usikker per i dag) og Trump viser til flere småseier i løpet av året, vil oppfatninger av hans administrasjon spriker stort fra venstre til høyre.    

Michael

Trumps indre kjerne

Ofte vil nyhetskanalene i USA dra ut enkelte saker med time etter time av analyse og spekulasjoner når ny informasjon ikke kan legges frem. Med den nye administrasjonen er det plutselig nyttig å ha 24/7 nyhetsdekning. Kanalene forsøker å dekke alt fra Trumps anklagelser av overvåking og presidentens intervju med Tucker Carlsen, Maddows fremlegging av en del av Trumps selvangivelse, helsereformlovgivningen, Tillersons tur til Asia, og nå budsjettforslaget.

Det virker som om administrasjonens kjerne er fortsatt i førersete. Budsjettet leses som et dokument skrevet av folk som nekter å erkjenne nyanser og ser heller på verden i svart og hvitt. Statlige institusjoner og regulering truer økonomisk vekst og personlige frihet, og dermed burde i stor grad fjernes. Støtte til kultur og offentlig kringkasting er en bastion for liberale tankegods og burde fjernes. Klimaendring er hverken reel eller truende, og dermed er forskningen på dette unødvendig. Det er ingen vits i å gi penger til våre fiender eller støtte opp under internasjonale institusjoner som ikke tjener USAs interesser direkte, og dermed burde begrenses.

Mange konservative politikere ville sagt seg enig i mye av dette, men likevel kunne forstå at noe av det var verdifull. Fremfor total slakt, ville mer forsiktige og ansvarlige politikere heller foreslått gradvis nedskjæring. Likevel har det vært åpenbart lenge at USA ikke klarer å redusere underskudd ved å kutte den ikke-velferd/ikke forsvar delen av budsjettet – det er tross alt kun en fjerdedel av det hele. Mens det tydeligere kuttet i budsjettet for å redusere utgiftene, er dette budsjettforslaget klart ideologisk. Det signaliserer tankegods til Steve Bannon og hans ønske om å bygge ned den administrative staten.

Andre signaler tyder på at den indre kjernen av Bannon, Kushner, og Miller holder makten i administrasjonen. Denne uka ble sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster overkjørt da han forsøkte å flytte Ezra Cohen-Watnick fra hans stilling (takket være Mike Flynn) i NSC. Tillerson og Mattis har også hatt slike opplevelser. Det er tydelig at selv McMaster står utenfor den indre kjernen og virker å ha begrenset innflytelse.

Fordi President Trump har aldri uttrykket noen sterke ideologiske meninger om hvilken politikk han ønsker seg, ser det ut som om i praksis at det er Bannon som fortsatt styrer. Det er trygt å si at hans standpunkt i mange saker er langt fra «mainstream» og mangler historisk eller akademisk forankring. Det blir svært interessant og se hvordan Republikanerne i Kongressen reagerer til budsjettet og hvilke kamper de velger å ta. Fordi Trump tilhengere støtter presidenten (og tolker bråket om Trumps usannheter i media som venstrevridd og usaklig) vil det være en reel risiko for at GOP representanter blir «primaried» dersom de ikke støtter blant annet den nye helsereformloven.

Trumps støtte hviler på et publikum som får sin informasjon fra blant annet Fox News, The Blaze, Newsmax og Breitbart. Og det er slett ikke tilfelle at hovedrådgiveren til Trump er nettopp en mann som kjenner slike velgere svært godt: Steve Bannon. De som håpet på at andre stemmer skulle nå frem til presidenten, må fortsette å håpe. Det er den indre kjernen som styrer.

Michael

Verre enn forventet

De siste dagene har jeg snakket med et par sikkerhetspolitiske "insiders" - begge Republikanere. Hovedinntrykket fra begge to er at Trumps første måneder har egentlig vært langt verre enn forventet. Bekymringene dreier seg neppe om politikken som den nye presidenten forsøker å gjennomføre, men heller om administrasjonens mange brudd med vanlige normer og prosedyrer.

Jeg var nysgjerrig å høre på om det var en tendens til å overreagere på Trumps handlinger fordi han ikke var en vanlig politiker. De var begge like oppgitt og bekymret over administrasjonens handlinger. Budsjettforslagene som skulle kutte drastisk ned på State Department var et eksempel, sammen med Bannon/Kushners møte med Mexicos utenriksminister i det Hvite Hus uten at State var i det hele tatt informert om besøket. Sikkerhetsrådet ser ut til å være helt dysfunksjonell (siden det ikke er fullt bemannet og det Hvite Hus spør dem aldri om informasjon), sammen med State Department. I tillegg ser det ut som om mange av mellom-nivå stillinger i etatene ikke skal fylles simpelthen fordi Trump ønsker å gjøre byråkratiet mindre. Dagens store snakkis om CBOs tall om den republikanske helsereform lovforslag var nok et eksempel, da administrasjonen umiddelbart stilte spørsmål ved CBOs integritet.

Det kan hende at den politiske situasjonen tilspisser seg på slutten av måneden, da nok en gjelds-tak debatt finner sted. Føderale myndigheter går tom for penger dersom et budsjettforlik ikke finner sted. Trump administrasjonen skal etter planen slipper flere detaljer om sitt budsjett på torsdag, noe som helt sikker vil skape flere overskrifter. Det tyder på en kamp innenfor GOP i kongressen, siden mange Republikanske kongressmedlemmer mener nok at Trumps drastisk budsjett går for langt.

Debatten om russisk innblanding i presidentvalget foregår samtidig som debatten om Trumps anklagelser om Obamas ulovlige overvåking av kandidat-Trump i fjor, en høyesterettsdømmer nominasjonskamp, helsereform lovgivningen, og snart budsjettet. Det er såpass mye som foregår samtidig at ingen av sakene blir behandlet ordentlig...det virker som et stort pågående kaos. Fra de jeg har snakket med, blir det bare en bekreftelse på at det vi ser er helt klart et kvalitativt forskjell fra andre nye administrasjoner. Dette er ikke et Hvite Hus som forsøker å finne fotfeste. Det er en stat som er helt ut av balanse.


Michael

Helsereform og polarisering

Det som utspiller seg nå i Kongressen er et perfekt eksempel av hvordan politisk polarisering forhindrer konstruktive løsninger til landets utfordringer.

Problemene med USAs helsevesen er komplekse og mangfoldige. I likhet med de fleste er jeg nokså kunnskapsløs om tematikken. Likevel virker det som om landet sliter med to hovedutfordringer: tilstrekkelig helseforsikring og astronomiske kostnader. Før Obama og Demokratene i Kongressen kjørte gjennom Affordable Care Act i 2010 ("Obamacare"), var det et tidligere mislykket forsøk under president Clinton.

Blant alle kampsakene som Republikanerne brukte til å motivere kjernevelgerne under Barack Obamas presidentperioden, var det ofte "Obamacare" som kongressmedlemmer og presidentkandidater raljerte mot. Den mest omstridte delen var den såkalte "individual mandate" - at folk var nødt til å kjøpe noen form for helseforsikring (som var helt avgjørende, siden friske folk måtte betale inn i systemet for å finansiere de syke...frem til de ble syke selv). Inntrykket av at føderale myndigheter skulle tvinge folk til å kjøpe forsikring og at staten skulle ta over helsevesen rørte på individualisme- og frihet-prinsippet som konservative velgere verdsetter.

I virkelighet var dette egentlig ikke et såpass stort ideologisk problem for Republikanerne. Som Ezra Klein skrev i 2012, kom ideen om et krav for å kjøre helseforsikring opprinnelig fra den konservative tankesmien Heritage Foundation. Et lovforslag i Kongressen med dette individuelle kjøpekravet fikk tverrpolitisk støtte helt frem til 2009 og helsereform forslaget til Obama (Obama selv var imot dette frem til han til slutt forsto at det ikke fantes en bedre løsning). Plutselig var GOP imot for taktiske politiske årsaker, og rettferdigjorde sitt nytt ståsted ved bruk av "motivated reasoning" - hovedfokus til Kleins artikkel (som er verdt å lese).

I åtte år har høyresiden kjempet mot Obamacare og lovet å fjerne lovverket. Men de har støttet på et (forutsigbart) problem. Befolkningen i USA var aldri imot de fleste elementene i ACA, og den "individual mandate" var (så vidt jeg forstår) en ubehagelig nødvendighet for å holde kostnadene lave for alle. Fra en Kaiser meningsmåling i fjor:

Republikanerne har i årevis brukt Obamacare som en kampsak som var taktisk lønnsomt, og er nå nødt til å gjøre noe for å oppfylle valgkampløftet. Men velgerne liker det meste som Obamacare har å tilby...så lenge det ikke kalles "Obamacare". Og til tross for sin langvarig motstand klarer ikke GOP å komme til enighet om hva de skulle erstatte ACA med. Ross Douthat har en fin sak i NY Times:

Those internal tensions that have given us the botch that is the House G.O.P.’s Obamacare alternative. It’s a piece of legislation caught betwixt and between: It includes enough in the way of tax credits and regulation to be labeled “Obamacare lite” by the party’s would-be ideological enforcers, but it also promises to throw many people off the insurance rolls — many Trump voters included — for the sake of uncertain policy goals. Its outline bears some resemblance to what the smartest conservative health policy thinkers favor, but it doesn’t want to spend the money (whether on risk pools or pre-funded health savings accounts or income-linked subsidies) that would make that approach politically viable. And its desire to spend less while keeping Obamacare’s most popular regulations (the ban on discrimination based on pre-existing conditions, above all) promises to make the risk of an insurance death spiral that much worse.

So it’s a bill that nobody on the right much likes: Not libertarians and not reformocons, not right-wing donors and not mushy moderates, not the Tea Party senators who promised full repeal and not the swing-state senators who well know that their own voters want the coverage expansion to endure. As for Americans who aren’t ideologically committed, forget about it: Passing the bill would be an invitation to a political beheading.

But in fairness to its designers, there was no bill that could have united all of the right’s disparate factions, because on health care policy, as on a range of issues, the Republican Party as an organism does not know what it believes in anymore.

Michael

Russland, Trump og sannhet

I økende grad har Trump administrasjonen blitt fanget av det som (for Trump å være) ser ut til å være et nokså typisk to-delt skandaleopplegg: (1) politiske og økonomiske forhold som representerer interessekonflikter og (2) løgn for å dekke over sannheten. Den omfattende kontakten mellom Trumps rådgivere og Russland som begynte under valgkampen kan fort implisere flere aktører, og med langt mer alvorlig substansielle interessekonflikter. Hvor mye visste Trumps team om russiske aktiviteter som cyberangrepet på DNC, og hva slags forbindelser har presidenten med Russland?

Når erfarne journalister som Walter Pincus skriver slike innlegg om dette, er det grunn til å undre:

I’ve covered many political scandals over the past 50 years, including Watergate, Iran-contra, and the Clinton impeachment, but the past few weeks have convinced me this country may be on the verge of one that may top them all.

Dan Balz i Washington Post tror heller denne saken kommer til å forsvinne. Trump gjør (som også er en klassisk tabbe - "It's not the crime, it's the cover-up") saken verre ved å gjøre det som han pleier, det vil si gå til motangrep med usannheter som "wiretaps" beordret av Barack Obama. Dette simpelthen forsterker inntrykket at han er villig til å si hva som helst. Jake Tapper oppsummering her:

David Ignatius skriver at selv om Trump tilhengere ser på mediets fokus på Russland som en slags heksejakt, er det viktig å komme til bunns i denne saken, også for Trump. Men:

Trump’s defiance has put his presidency on a collision course with Congress and the FBI. Some supporters claim he’s facing a secret coup from an intelligence and foreign policy establishment that constitutes a despotic “deep state.” But really, Trump is confronting the orderly process we call the “rule of law.” Why is Trump so resistant to compromise? Does he fear the revelations that might eventually emerge? Or is this simply his perennial negotiating style — never bend, lest you diminish the tough-guy, always-a-winner image? We don’t know, but Trump is taking us to a dark place where we may find out.

Det er mye med denne saken som er langt fra normalt. Dersom Trump administrasjon hadde lignende forbindelser med en annen stat, ville saken vært ille. At det er Russland er ødeleggende, gitt den økende russisk press på europeisk sikkerhet og Putins stormaktpolitisk utfordring til USA. Valget blir fort enten støtte til presidenten eller bistand til en av USAs største geopolitiske konkurrenter.

Ikke bare støtter Republikanske velgere presidenten, men de stoler på ham langt mer enn Demokratene gjør, til tross for usannhetene. Derfor er det ikke like mye politisk press sammenlignet med en "vanlig" president. Når Breitbart og Fox News har en annen oppfatning av saken enn resten av den "mainstream media" kan Trump kommunisere kun innenfor  universet som han og hans tilhengere tilhører. Dette undergraver selvfølgelig landets tillit til institusjoner og politiske prosesser ytterlig.

Når Senator Grassley avfeier behovet for uavhengig granskning tyder det på at GOP er ennå ikke klar til å gå imot presidenten. De har en del lovgivning som må iverksettes ennå. Dette får Robert Kagan (som er ingen Trump fan) til å appellere til hans partifeller i Kongressen til å granske saken:

It’s time for the party to put national security above partisan interest. Republican leaders need to name a bipartisan select committee or create an outside panel, and they need to do so immediately. They must give that committee the mission and all the necessary means for getting to the bottom of what happened last year. And then they must begin to find ways to defend the nation against this new weapon that threatens to weaken American democracy. The stakes are far too high for politics as usual.

Michael