Dolly, Appalachia og Oxy

Et kurs på Universitet i Tennessee skal basere seg på livet til Dolly Parton, ifølge New York Times. Målet er å se på livet til folk i den lutfattige Appalachia regionen av USA. Hennes liv eksemplifiserer den "amerikanske drømmen" og er en utrolig inspirerende historie.

According to Dr. Sacco’s syllabus, the seminar looks at a history of the 20th century not from the vantage point of elites, but through the eyes of Ms. Parton, “a poor white girl born in midcentury Appalachia.”

Dessverre er det vanskeligere å se hvordan fremtidens Dolly Parton kommer til å klare seg. Dagens Appalachia sliter med lav økonomisk vekst og en narkotika krise. Delstaten West Virginia har gått så langt som å saksøke legemiddelfirmaene for sin rolle i den utbredte bruken av oxycontin og andre slike piller. En dokumentarfilm om en landsby i WV har skapt oppmerksomhet - og viser alvorlighetsgraden av denne krisen i det amerikanske samfunnet.

Selvfølgelig ser ikke alt svart ut for delstaten. Bloomberg har en oppmuntrende analyse her. Likevel er den nasjonale opioid problemet reel. Her ser vi en god illustrasjon av hvor ille epidemien egentlig er -  sammenlignet med tidligere narkotika-bølger (fra Drum basert på en fin artikkel fra Caldwell.)

Denne dokumentaren fra PBS sin Frontline program er også verdt å se på.

USS Vinson

En merkelig episode. Historien fra NYT her:

Just over a week ago, the White House declared that ordering an American aircraft carrier into the Sea of Japan would send a powerful deterrent signal to North Korea and give President Trump more options in responding to the North’s provocative behavior. “We’re sending an armada,” Mr. Trump said to Fox News last Tuesday afternoon. The problem was that the carrier, the Carl Vinson, and the three other warships in its strike force were that very moment sailing in the opposite direction, to take part in joint exercises with the Australian Navy in the Indian Ocean, 3,500 miles southwest of the Korean Peninsula.

En god analyse fra Slate:

The Vinson episode also illustrates, once again, how questions about the president’s truthfulness can have adverse strategic consequences. Our friends and allies, including South Korea, can hardly take comfort in knowing the American cavalry is coming when the administration speaks so cavalierly. Conversely, America’s adversaries listen to every presidential word—whether he wants to be taken literally or not. They also check those words against their intelligence, gathered via their own satellites, spies, and other means. The Russians and Chinese watch the Vinson’s movements closely and surely noticed the gap between the statements from Pacific Command, the Pentagon, and the White House. Bluffing works in statecraft, but only when your opponent can’t see your cards. In Moscow and Beijing, President Trump’s word now carries less force, because he has devalued it by making statements that are demonstrably untrue about the deployment of American military forces.

USAs angrep i Syria

Denne fra Daniel Byman på Lawfare bloggen er en viktig og gjennomtenkt vurdering av situasjonen.

Nor do one-off attacks like the one we launched have a good track record. In a civil war that has claimed so many dead, the military impact of a missile strike on one facility is limited, even if it signals a profound shift in U.S. policy. Rather, such actions often are painted as “symbolic,” but in reality they usually signal weakness, not resolve. The dictator or terrorist on the receiving end suffers little but often looks stronger because they survived a U.S. attack and can boast about their defiance....

If a more sustained bombing campaign followed the cruise missile strikes, it might affect Asad’s calculations more profoundly, but even then air power alone has many limits if there is no force on the ground to magnify its impact. If the U.S. goal is deterrence, as Trump suggested in his remarks, this often requires sustained and repeated actions to bolster credibility—so the most recent strike should only be the beginning. 

Senatet

Kongressen er i ferd med å krysse nok en uheldig grense som vil ha langsiktige konsekvenser. Denne uka vil Senator Mitch McConnell (R-KY) mest sannsynlig avlive en regel som ble iverksatt for å tvinge frem tverrpolitisk samarbeid i Senatet. Regelen om å kreve 60 stemmer for å avslutte debatt («cloture») for høyesterettsdommer nominasjoner – som ikke er i grunnloven, med ble lagt i 1917 etter den voldsomme debatten rundt USAs deltagelse i Første Verdenskrig – ble først fjernet av Senator Harry Reid i 2013. At denne taktikken ble kalt for «the nuclear option» forteller litt om hvor destruktiv det kan bli. 

Reid følte seg nødt til å forandre regelen etter at Republikanerne blokkerte nesten alt som Demokratene forsøkte å gjennomføre under President Obama (som minoritetspartiet har rett til å gjøre). Ved å bidra til en forlengelse av debatten for unngå en avstemming (en filibuster) om Gorsuch, har Demokratene nærmest tvunget McConnell også til å bruke denne «nuclear option». Demokratene skal sette i gang med en meningsløs filibuster i raseri over at McConnell og den Republikansk-kontrollert Senatet gjorde noe uhørt i fjor ved å nekte en avstemning om Obamas nominasjon til høyesterett for å erstatte Antonin Scalia. Partifellene vil se at Demokratene kjemper, selv om det er til ingen nytte. Reids regelendring var svært uheldig, men McConnells beslutning til å bryte en praksis som strekker tilbake til 1789 (Her er alle nominasjoner, med kun et tilfelle i 1968 som kan sammenlignes) var oppsiktsvekkende.

Senatet blir mest sannsynlig permanent forandret av dette. Det er få som tror at 60 stemmers regelen kommer tilbake for nominasjoner, nå at begge partiene har benyttet regelendringen. Det som kan nå skje er at 60 stemmers regelen kan snart fjernes også for vanlig lovgivning.  Dette kan ha dramatiske følger. I motsetning til Representantenes Hus har Senatet tradisjonelt sett vært et forum for roligere debatt:

Writing to Thomas Jefferson, who had been out of the country during the Constitutional Convention, James Madison explained that the Constitution's framers considered the Senate to be the great "anchor" of the government. To the framers themselves, Madison explained that the Senate would be a "necessary fence" against the "fickleness and passion" that tended to influence the attitudes of the general public and members of the House of Representatives. George Washington is said to have told Jefferson that the framers had created the Senate to "cool" House legislation just as a saucer was used to cool hot tea.

Uten denne «anker» beveger Kongressen vekk fra en konsensus-basert struktur og nærmere et parlamentarisk system som kan føre til enda mer ustabilitet og uforutsigbarhet. Svein skrev om sterke institusjoner som kunne tåle ukonvensjonelle politikere som Donald Trump, men institusjoner hviler på sterke normer og regler... og de forvitres både i det Hvite Hus og i kongressen.  Senatorer på begge sider forstår godt hva som er i ferd med å skje. Som Aaron Blake skrev i Washington Post i går:

Sen. Pat Leahy (D-Vt.) just helped seal the deal on a Democratic filibuster of Supreme Court nominee Neil Gorsuch. And in announcing he would be one of 41 senators to uphold it, Leahy admitted exactly what he was doing: Helping kill off whatever was left of the U.S. Senate he had known for much of his four decades in it. It was a pretty striking eulogy. 

“I respect this institution as much as anyone; I never expected to be here long enough to become the dean of the Senate, but I have,” said Leahy, who was elected in 1974. “And for those 42 years, I've devoted myself to the good the Senate can accomplish.” 

Then came the but. 

“But I cannot vote solely to protect an institution,” he said, adding that “I fear that the Senate I would be defending no longer exists.”

Michael

Nord Koreas 5 år trussel

K.T. McFarland advarer i et intervju med Financial Times at innen fire år kan Nord Korea  potensielt utvikle et langtrekkende missil med en rekkevidde som kan nå USA. President Trump virker å ha mistet tålmodighet med Asias evig problembarn og har advart at tiden for snakk er over. Det er en krisepreget stemning over situasjonen - trusselen er alvorlig og noe må gjøres rask.

Dette er en av flere sikkerhetspolitisk "Groundhog Day" situasjoner. Siden Rumsfeld Commission i 1998 har det kommet flere advarsler om at nordkoreanske missiler kan treffe USA i løpet av fem år. Jeg argumenterte i en artikkel i CSP at denne forvridde trusselvurderingen som fokuserer på "worst case scenario" tenkning kan ha ført til dårlige beslutninger på flere fronter.

Med det sagt, har DPRK helt sikkert gjort teknisk framskritt siden Rumsfelds rapport for 20 år siden. Og når slike advarsler kommer med jevn mellomrom er de nødt til å bli sant før eller siden (selv en ødelagt klokke er korrekt to ganger om dagen). Disse konstante 5 års advarsler illustrerer i det minste at (1) det er svært vanskelig å få god etterretning om Nord Koreas missil program (2) det er svært vanskelig å lage et pålitelig langdistanse missil og (heldigvis) vanskelig å konstruere et atomstridshode, selv etter flere vellykkede atomsprengninger.

Nord Korea er en destabiliserende faktor i regionen og har vært en utfordring for flere amerikanske presidenter. President Trump har i det siste brukt store trusler som en forhandlingstaktikk uten at det har fungert. Det å skape unødvendig spenning ved å sikte mot en 4 års tidsfrist kan føre til en løsning i en  situasjon som lenge har vært fastlåst...eller gjør det enda mer farlig. Det ser i hvert fall ut til at McFarland kan snart komme enda nærmere den sikkerhetspolitiske situasjonen i Asia. Har McMaster vunnet den interne kampen med det Hvite Hus?

Michael