Savnet i Midtøsten: Clausewitz

Det eneste som er mer slitsomt enn henvisninger til den store strategen Carl von Clausewitz (som argumenterte blant annet at krigføring var simpelthen en fortsettelse av politikk med andre midler) er tendensen av politiske ledere til å glemme dette viktige poenget.

Donald Trump snakket mye om terrorisme - og særlig ISIS - under valgkampen. Ifølge en interessant analyse kan dette ha vært en vesentlig grunn til hans valgseier. Men etter 15 år med en militær innsats mot terrornettverk som al Qaeda (i alle sine varianter), al Shabab, Boko Haram, og IS/ISIS/ISIL/Daesh, burde et poeng være krystallklar. Terrorisme og terrorgrupper kan svekkes - men ikke nedkjempes totalt - kun med militærmakt. Omfattende militære operasjoner som i Irak og Afghanistan som mangler klare og realistiske politiske mål, kan være feilslått før de begynner.

Det ser ut til at Trump administrasjonen nå trapper opp (her fra NYT) den militære innsatsen i regionen. Luftangrep fra både droner og bemannede fly har de siste ukene truffet sivile mål langt oftere, noe som tyder på at retningslinjene for slike angrep har blitt justert og militæret har fått friere tøyler. I tillegg skal flere tropper settes inn på bakken. Krigen mot terrorgruppene eskaleres nok en gang, men det vi ennå ikke har fått er en uttalt strategi. Syria var et område der politikken til Obama administrasjonen var mislykket, bortsett fra at presidenten klarte å unngå et strategisk hengemyr. Obamas strategi gjennomgang for Afghanistan var velkjent for opptrappingen kombinert med en strategisk tvilsom (men innenrikspolitisk gunstig) annonsert dato for tilbaketrekkingen.

Trump beordret Mattis å foreta en 30-dagers gjennomgang med hensyn til ISIS. Dette ble ferdigstilt i februar og lagt fram for presidenten. Med SECDEF Mattis i Pentagon og H.R. McMaster på NSC vil man tro at de har utviklet en helhetlig strategi på linje med det som skribentene fra Foreign Policys Shadow Government foreslår. Spørsmålet er om administrasjonen klarer å implementere en nyansert plan som sammensveiser diplomatisk, politisk og militær tiltak for regionen. En slik strategi (selv i grove trekk) har ennå ikke blitt annonsert. I dag ser det ut som om USA er i ferd med å glemme mye fra erfaringene høstet fra de siste 15 år - erfaringer som kostet mye i menneskeliv, penger og geopolitisk posisjonering.

Oppdatering: Dette fra European Council on Foreign Relations skisserer 6 problemer med den anti-ISIS strategien som Trump ser ut til å være i ferd med å implementere.

Oppdatering II: Kori Schake skriver oppmuntrende om administrasjonens strategi her.

Systemet fungerer: Trump ingen ny Mussolini

Donald Trump hadde som erklært mål å endevende den politiske prosessen i Washington. En prosess han oppfattet som dysfunksjonell, og at det derfor var behov for en ikke-politiker med business-erfaring for på nytt å få denne til å fungere. Dette kombinert med Trumps lederstil gjorde at mange var engstelig for at den nye presidenten ville vise seg å være en amerikansk variant av Mussolini, og at det politiske systemet ikke ville være i stand til å håndtere han. Således skrev Robert Kagan at Trump illustrerte hvordan fascismen kom til America. Og ganske riktig så startet Trump med å sende ut en rekke presidentdirektiver, hvorav innreiseforbudet er det mest omtalte. Han rykket også raskt frem med et opplegg for å fjerne og erstatte Obamas helsereform.

Men som Wall Street Journal  skriver i en leder har de som betegnet Trump som en trussel mot det amerikanske demokratiet nå med ett trukket den konklusjon at presidenten i stedet er totalt inkompetent. For i løpet av de vel to månedene han har sittet som president så har han ikke klart å utrette særlig mye. I stedet har han gått på betydelige politiske nederlag, noe som nå reiser tvil både om han generelle evne til å håndtere Washington, og ikke minst til hans forretningsleder-tilnæming til beslutningsprosessen.

Men enda viktigere er at at vi så langt kan konstatere at det amerikanske politiske systemet med dets checks and balances fungerer helt strålende. Domstolene har satt bremsene på når det gjelder implementeringen av Trumps presidentdirektiver, selv om det trolig er mer politikk enn jus som ligger bak blokkeringen av innreiseforbudet. Og når forsøket på å erstattet Obamacare slo feil i forrige uke, var dette mer enn noe annet et uttrykk for at viktige vedtak i Kongressen bare kan skje som resultat av møysommelig bygging av en flertallskonstellasjon, og ikke gjennom presidentens forsøk på bruk av kommandoprinsippet. Og som dette ikke er nok, har amerikanske medier, som forøvrig ofte tok med silkehansker på Obama, anlagt en kritisk journalistikk overfor Trump om man må helt tilbake til slutten av Nixon-prioden for å finne en parallell til.

Så, jo det amerikanske systemet er så sterkt at det klarer av større utfordringer enn Trump, og skal han få gjort noe som president blir han nødt til å innse dette faktum, og heretter jobbe med systemet og ikke mot det. Men om han lærer av helsereform-fadesen, og trekker en slik konklusjon, er et annet spørsmål.

Likevel er det et stort men opp i alt dette med systemets evne til å håndtere Trump, og det har å gjøre med utenrikspolitikken. For alt det vi har beskrevet foran dreier seg om amerikansk innenrikspolitikk. Det er her grunnloven sørger for effektiv maktfordeling, og således begrenser presidentens muligheter for sololøp. Men i utenrikspolitikken har presidenten, både i grunnloven og gjennom sedvane, et langt videre handlingsrom. Og utenrikspolitikken og forholdet til andre land er også langt mer ømfintlig, ikke bare for hva presidenten måtte foreta av faktiske handlinger, men også i høyeste grad av hva han måtte finne på å si. Så mens vi nok kan senke skuldrene, og slå fast at maktfordelingssystemet rammer Trump elegant inn med hensyn til innenrikspolitikken, er det fortsatt all mulig grunn til å følge nøye med hva Trump finner på når det gjelder USAs plass i verden, og USAs forhold til andre land. Vi skal komme jevnlig til bake til dette etter hvert som ting skjer.

Svein

Maktkamp og Shutdown

Nok en maktkamp utspiller seg innenfor administrasjonen, denne gangen mellom finans-departementets Steven Mnuchin og de konservative rådgiverne rundt presidenten. Ifølge Politico:

Conservatives inside and outside Treasury say the new secretary, former Goldman Sachs banker, movie producer and Democratic donor Steven Mnuchin, is assembling a team that is too liberal and too detached from the core of Trump’s “Make America Great Again” platform of ripping up trade deals, gutting the Dodd-Frank banking rules and generally rejecting “globalism” in all its forms.

The ideological divide has been brewing for weeks inside the White House as a result of appointing a raft of top advisers with radically different worldviews. The battle at Treasury is simply an extension of that brutal fight, according to interviews with over a dozen administration officials, donors, lobbyists and conservative policy experts….

Right-leaning policy experts, Republican donors and some who worked on the presidential transition fear that Mnuchin has neither the policy chops nor the conservative credentials to lead Treasury, especially given pressure the agency will face after the health care battle to overhaul the tax code, eliminate Dodd-Frank or re-do housing finance rules. Republicans see major opportunities for policy shifts thanks to the business executive-turned-president, and they want Cabinet secretaries to take full advantage.

Som Washington Post skrev i går, er det også stor uenighet blant Republikanerne angående skattereform. Hvem er det som vil lede kampen om Trumps skattepolitikk? Nemlig Steven Mnuchin:

Within the administration, meanwhile, there are open questions about who will lead the charge on tax policy. The Treasury Department has close to 100 people working on the issue, and Treasury Secretary Steven Mnuchin has signaled to lawmakers that he will be a point person in any negotiations. At the same time, some legislators say National Economic Council Director Gary Cohn has also emerged as a powerful force within the White House for overseeing economic policy and that he could attempt to take the reins of what is likely to be the administration’s most important policy issue going forward.

I løpet av de neste ukene kan vi lett få et komplisert drama som blander interne konflikter i det Hvite Hus, partipolitisk konflikter innenfor det Republikanske partiet og enda en farlig gisselsituasjon med gjeldstaket. 28 april er fristen før statskassen formelt sett går tom igjen. Selv med GOP i kontroll både i det Hvite Hus og Kongressen, kan det fortsatt gå dårlig, advarer Mike Allen.


Michael

Blogginnlegg

 

Denne artikkelen kom ut I New York Times for en tid tilbake, og selv om den ikke svarer veldig godt på sitt eget spørsmål, er den fortsatt ganske interessant. For å svare på spørsmålet som stilles: Dersom Trump trapper grundig ned på USAs sikkerhetspolitiske engasjement i verden er det å bruke 54 milliarder dollar ekstra på forsvaret totalt bortkastede penger. Da er det nåværende forsvaret mer enn stort nok, og det er vel det forfatterne vil frem til.

 

Men artikkelen mangler litt nyanse der det blir påstått at økte forsvarsbudsjetter må følges opp av en ny strategi eller et nytt oppdrag. Slik tilstanden er nå er mangler det amerikanske forsvaret penger til å utføre de oppdrag det har, noe som har resultert i manglende vedlikehold og for lite penger til øving. Kongressen må bestemme seg for om de skal øke Pentagons budsjetter, eller om de skal redusere ambisjonene. Artikkelen er innom temaet, men det burde vært et sentralt spørsmål. Forfatterne burde også ha understreket hvor håpløst det er å si "ja takk begge deler".

 

I tillegg tar ikke forfatterne opp langtidsvirkningene av Trumps militære kjøpefest, siden innkjøp av materiell bare er en del av helhetsbildet. Drifts- og vedlikeholdsbudsjettene vil øke betraktelig dersom Trump får igjennom forslaget hans, noe som vil skape problemer frem i tid, siden budsjettene uunngåelig vil bli redusert når han er ute av det Hvite hus. Utfordringen da vil være at det amerikanske militæret har en masse utstyr de ikke har råd til å drifte, noe som forsterker de nåværende utfordringene med en mismatch mellom budsjetter og ambisjoner.

 

Så svaret på spørsmålet i artikkelen er relativt. Slik situasjonen er nå, så er ikke militæret stort nok til å oppfylle de forpliktelsene kongressen har pålagt det, men jeg skjønner ikke hva Pentagon skal med sterkt reduserte ambisjoner og atskillig større budsjetter. Det er å kaste bort penger de kunne brukt på andre ting.

 

Amund Lundesgaard

 

GOP etter Obama

Etter Sovjet Unionen forsvant var det en utfordring for USA til å finne en overordnede strategisk tenkemåte. I flere tiår hadde det vært en stor grad av tverrpolitisk enighet om en eller annen form for oppdemning. Den store eksistensielle trusselen som kombinert en geopolitisk og en ideologisk komponent hjalp til å bevare konsensus. Terrorangrepene i 2001 hadde en samlende effekt, men den var ikke vedvarende. Etter at George W. Bush administrasjonen satt i gang splittelse innenfor det Republikanske partiet på flere fronter (bl. a. uenighet over aktivist/ idealistisk utenrikspolitikk, underskudd og gjelds-problematikken, utdanning, og ikke minst innvandring) var det etter hvert stor enighet om kun en ting: President Obama var forferdelig. Som NYT skriver i dag:

For eight years, those divisions were often masked by Republicans’ shared antipathy toward President Barack Obama. Now, as the party struggles to adjust to the post-Obama political order, it is facing a nagging question: How do you hold together when the man who unified you in opposition is no longer around?

Nå at republikanske velgere (pluss noen flere) har valgt (noe som de før ville ha kalt for) en RINO som president, er det utfordrende for The party of Lincoln. Etter de fleste målestokk var ACHA nokså dårlig lovgivning som viste at (1) Paul Ryan ikke hadde en reel alternativ til ACA klar, tross seks år med motstand og (2) president Trump var langt mer opptatt av en politisk seier enn innholdet i lovgivningen. Etter nederlaget kom analysene om hvorvidt Trumps agenda var truet. En vanlig politiker hadde overlevd flere slike tap, men Trump og Republikanerne har flere utfordringer.

Partiet er svært delt på mange prinsipielle politiske saker.  Mange representanter er ferske og vant til opposisjonstiden under Obama - der de kunne stå imot lovgivning i protest fordi de mente at jo mindre statlig aktivitet jo bedre - men nå må de ta ansvar fremfor en "brenn alt ned" innstilling. Og i det Hvite Hus sitter en president som har ingen interesse av å bygge tillit, hverken med Demokratene eller sitt eget parti. Det tok ikke lang tid før han begynte å undergrave Paul Ryan. Republikanerne begynner å se konturene av en politiker som ikke tar ansvar når det går dårlig. Og det tyder ikke bra for videre samarbeid.

Nunes: Nok en ny vri

Etterretningssaken i forbindelse med Trump kampanjen – både uvanlig kontant med russerne og Trumps anklagelser om overvåking beordret av president Obama – fortsetter å vokse og forårsaker nye brudd på vanlige prosedyrer og normer.

I en pressekonferanse annonserte Republikansk kongressmedlem Devin Nunes, som er formann i Husets etterretningskomiteen, at amerikanske etterretningsbyråene («intelligence community») hadde samlet tilfeldige («incidental») etterretning om medlemmer av Trumps valgkampanje. Dersom Nunes snakker sant, betyr dette at selv om Trumps gjeng ikke var målet for etterretningsoperasjonen,  kom noen av dem i kontakt med individer som var under overvåking.

Les en veldig fin oppsummering av det hele på Lawfare bloggen her.

Avsløringene til Nunes innebærer flere alvorlige brudd med vanlig skikk: (1) Nunes diskuterer i offentlighet detaljer i såkalte FISA (Foreign Intelligence Surveillance Act) aktivitet, noe som kan være ulovlig men er sannsynligvis bare uforsiktig (2) etter å ha «fått» informasjonen, gikk Nunes til Trump fremfor å dele informasjonen med komiteen. Dette er særlig oppsiktsvekkende gitt at administrasjonen er en del av komiteens granskningsarbeid.

Nunes var involvert i prosessene rundt Trumps overgang til det Hvite Hus («transition team») og har i flere anledninger hjulpet administrasjonen politisk. I dette tilfelle virker det også som om handlingen til Nunes var politisk motivert, gitt at den kom kun et par dager etter høringer som konkluderte at Trumps anklagelser av overvåking fra Obama ikke stemte. Nunes gir Trump muligheten til å si at han hadde delvis rett og at noe overvåking eksisterte – selv om denne «tilfeldige» etterretnings-innsamlingen er noe helt annet enn det Trump anklaget Obama for.

Selv på den konservative bloggen RedState var en skribent oppgitt over Nunes, og den ledene Demokrat på Husets etterretningskomiteen, Adam Schiff, sa dette.

Aktivitetene rundt denne administrasjonen og sine støttespillerne viser stadig nye måter å tøye grenser for vanlig etisk skikk. I tillegg samles det mer og mer belegg på at amerikanske etterretningsorganisasjonene hadde grunn til å se nærmere på aktivitetene rundt Trumps valgkampanje og folk som hadde kontakt med kampanjen.

Det kommer masse røyk fra denne saken … hvordan kommer selve brannen til å se ut?

America First

Blant sikkerhetspolitiske eksperter på en innflytelsesrik tankesmie utenfor Washington var konsekvensene av Trumps valgseier enda tydeligere enn forventet. Perspektivene til Trump velgerne – som muligens ikke har helhetlige meninger om sikkerhetspolitikk men ønsker en mer rettferdig byrdefordeling i den globale ordenen – kan fort bli sentrale. For folk her er det nå tid å vurdere på nytt USAs alliansestruktur fra en kost-nytte kalkyle. Abstrakte fordeler som «stabilitet» og viktigheten av en verdi-basert kollektiv sikkerhetsallianse er ikke lenger tilstrekkelig for å rettferdiggjøre USAs investering i europeisk sikkerhet.

President Trump har irritert seg lenge over NATO medlemmenes fattige forsvarsinvesteringer, og betalte i 1987 for en helsides avisannonse for å skape oppmerksomhet om nettopp dette. Ifølge ekspertene jeg snakket med i dag har Trump forstått og hørt på amerikanske velgere som lurer på hvorfor de burde finansiere et europeisk forsvar uten at europeerne selv bidrar mer. Denne «byrdefordeling» debatten er selvfølgelig ikke nytt, men amerikanske ledere har hittil besluttet at denne ubalansen var likevel akseptabel fordi stabilitet i Europa har alltid blitt sett på som viktig for amerikansk sikkerhet. Amerikanske administrasjoner klager over manglende bidrag fra sine allierte, og så stiller de opp likevel.

Trumps transaksjons-basert tilnærming til utenrikspolitikk har fått fotfeste innenfor de sikkerhetspolitiske kretsene. Tidligere ville ikke amerikanske beslutningstagere vært villig til å risikere NATOs fremtid ved å presse for hardt om byrdefordelingsspørsmål. Nå kan dette være i forandring. Allianser burde forstås ikke som en gode i seg selv, men kun et strategisk middel. Dersom investeringen ikke fortjener hovedmålet, er det mindre grunn til å fortsette med det. Ifølge noen eksperter, sitter mange nå i USA og tenker at de har investert i mange tiår i den europeiske alliansen, og nå forventer å se resultatene av sin investering.

Fra dette ståsted, er ikke Russland lenger en reel trussel hverken til USA eller Europa, unntatt på det strategiske kjernefysiske nivået. Utviklingene i Russland tyder på at landets militær opprustning ikke er bærekraftig over tid. Samtidig har de europeiske landene mer enn tilstrekkelig med ressurser til å håndtere Russland dersom det blir bråk. På andre siden av jordkloden er Kina på vei til å bli en global militærmakt. Det som USA må fokusere på er i Asia, og har ikke kapasitet til å forbli utstasjonert i en region som kan godt ta være på seg selv dersom befolkningene gidder å investere mindre i velferdsgoder og mer på egne forsvar. Det som gjelder er hvorvidt allierte forsøker å bidra. Norges deltagelse i RIMPAC var brukt som et positivt eksempel på et verdifullt bidrag – ikke bare symbolsk men også reel (i at det betyr et skip mindre som USA må stille med i en krise). Tilnærmingen er ikke ulik Obamas, med unntak av at Europa var alltid tenkt som nødvendig «strategisk dybde». Kanskje ikke lenger?

Trump har sagt at en viktig del av forhandlinger er at man skal være villig til å forlate forhandlingsbordet. Det jeg hørte i dag var at USA er nå villig til å gjøre akkurat dette. Jeg har hørt på mange konferanser og foredrag der hovedlinjene i amerikansk «grand strategy» har blitt diskutert. USAs strategisk interesse i regionale stabilitet og alliansestruktur har alltid vært såpass grunnleggende at det nesten tas for gitt. Dersom tankegodsene jeg hørte i dag får gjennomslag i administrasjonen (og jeg opplever dette som et riktig bilde av hvordan Trump og hans innerst krets tenker om dette), vil denne grunnleggende premissen til amerikansk strategi nå vurderes på nytt.

Det jeg hørte var et substansielt og fundamentalt skift i strategisk tenkning. Det betyr ikke at politikken skal forandres umiddelbart eller at det blir merkbare kursendringer med det første. Vi vet ikke hvem skal fylle viktige roller i administrasjonen og hvem skal utvikle selve politikken eller strategien. Likevel var dagens seanse første gangen at jeg har opplevd stemningsskiftet som Trump har introdusert i den strategiske samtalen. Og det gjorde inntrykk, fordi dette var en gjeng som forstår godt de gamle tradisjonelle argumentene for NATO og stabilitet i Europa … og likevel er klare til å ta risikoen ved en tilbaketrekking. Dette har Svein skrevet om i boka si, i avisene og på denne bloggen.

De som mener at administrasjonen skal videreføre den tradisjonelle amerikanske tilnærmingen til Europa kan likevel få rett. SECDEF Mattis vil helt sikkert finne på tiltak som baner en mellomvei her som gjør at de praktiske betydningene av dette stemningsskiftet blir mindre synlig. Men hovedinntrykket mitt er at Sveins konklusjoner om USAs syn på sin lederrolle er langt fra akademisk, og langt nærmere til å bli implementert politikk enn mange i Norge tror.

Michael

Råd til Norge

Hvordan burde Norge håndtere Trump administrasjonen? En sikkerhetspolitisk ekspert med bakgrunn i både forsvars- og utenriksdepartementet i USA foreslo i dag tre punkter for en fornuftig tilnærming til denne administrasjonen:

1. Engasjere forsvarsdepartement. Ikke bare er Pentagon den store vinneren i administrasjonens budsjett, men President Trump er tydeligvis begeistret over generaler og det militære for øvrig. Dette betyr ikke at Mattis kommer alltid til å få gjennomslag for sine synspunkter – han har allerede tapt en del byråkratiske slag – men han står likevel sterkest av alle etatene. Og Mattis har en bedre forståelse av internasjonal politikk enn de fleste i administrasjonen. Bilaterale forbindelser blir sterkest gjennom Pentagon. 

2. Forsøker å snakke heller direkte med kontakter innenfor det Hvite Hus enn med State. Selv om Tillerson begynner å vise seg litt mer fram, forbereder han sitt departement for store nedskjæringer.  Selv om det endelige budsjettet kommer til å se anerledes ut, har Trumps forslag forandret forventningene og flyttet grensene for hva som ville vært akseptabel. Signalene er entydig – dette er ikke en prioritet for Trump. Maktkonstellasjonene sitter i det Hvite Hus. Derfor var det fornuftig å avtale møter med Tillerson og Kushner.  

3. Fokuserer på virkeligheten, ikke retorikken. Diplomater, forsvarsembetsmenn og kontingenten på FN har ikke forsvunnet. Mye av den daglige kontakten mellom Norge og USA kommer selvfølgelig til å fortsette som vanlig. Trumps tendens til å komme med merkelige uttalelser vil fortsette… og vil fortsetter å skape oppmerksomhet. Det kan være vanskelig å tolke signaler og forstå administrasjonens politikk når Trumps budskap strider mot Mattis, Tillerson, eller Haley. Likevel kan nordmenn etablere gode forhold med sine motparter og forsøker å nå frem med sine synspunkter på de lavere nivåene.

Ingen av disse er særlig oppsiktsvekkende og kunne vel gjelde i enhver administrasjon, men er likevel særlig relevante nå. Det er vel det beste som kan forventes i denne unike politiske situasjonen.


Michael

Media krig

Etter at etterretningskomiteene i kongressen i dag konkluderte at det ikke finnes bevis for President Trumps anklagelse om overvåking under fjorårets valgkamp, var journalistene i den Hvite Hus klar for en ydmykende uttalelse fra talsmann Sean Spicer. Dette fikk dem i hvert fall ikke. Mens journalistene kranglet med Spiser om innholdet og meningen bak Trumps uttalelser, havnet diskusjonen på et nivå der det blir intens uenighet over hvorvidt wiretapping og «wiretapping» tolkes på forskjellige måter. Gjentatte ganger anklaget Spiser journalistene for forskjellsbehandling og ensidig dekning av Trump.

I dag snakket jeg med en høyt utdannet og middelklasse bekjent som har alltid vært et pålitelig barometer for «mainstream» republikansk tenkning. Fjorårets valg var vanskelig for ham. Han uttrykte den samme dype forakten for Clinton familien som jeg kjenner godt fra Rockingham County, men han klarte heller ikke å stemme for Trump (ustabil personlighet, uerfaren, osv). Til slutt ble det et av de mindre partiets kandidater som fikk stemmen hans. Likevel, det som virkelig engasjerte ham og overtok hele samtalen var medias urettferdige dekning av Trump. Etter hans mening fikk ikke presidenten en reel mulighet til å sette i gang hans arbeid, før media-angrepene kom. Igjen kom en slags «ta ham seriøs men ikke bokstavelig» og en forståelse for at presidenten forsøker å forandre status quo i Washington. Kompisen min er langt mindre opptatt av usannhetene og anklagelsene som journalistene fokuserer på, fordi han stoler ikke på motivasjonene bak slike nyhetssaker. Fra hans ståsted er dette bare en gjeng med liberaler som forsøker å forhindre presidenten fra den jobben han ble sendt til Washington for å gjøre. Og dette fra en nokså motvillig Trump tilhenger.

Dette tror jeg er viktig å ha i tankene når man følger med på nyhetsbildet fra USA.  Avisene som New York Times og Washington Post forsøker å dekke denne administrasjonen som de vanligvis (mer eller mindre) gjør ved å få frem informasjon om hva som foregår på innsiden, avslører usannheter og avdekke falske påstander. Men for mange konservative velgere (selv de som var skeptisk til Trump) ser dette ut som en lang rekke med urettferdige angrep på presidenten. De velger heller å se bort fra de meste av denne negative dekningen. Når vi sitter i Norge og lurer på hvordan Trump fortsatt har støtte ut blant befolkningen, dette er en av grunnene.

Det «balkaniserte» media  i USA har gitt presidenten en stor grad av handlingsfrihet. Negative mediadekning som før ville ha vært ødeleggende for en politiker ikke lenger har den samme effekten. Så lenge Trump snakker om kjernesakene til de «rust belt» middelklassevelgerne som støttet ham – det vil si arbeidsplasser og innvandring – kommer de til å gi ham en stor grad av slyngningsrom i andre saker. De vet at han er langt fra perfekt og sier en del rare ting, men mange velgere har en forventning at Trump kan bryte den «business as usual» politisk kabal i Washington. Trump har alltid vært flink til å ta kreditt for småseier og fremstiller svake resultater som suksess. Hvis Ryan og hans kolleger i Kongressen klarer å få gjennom en helsereform lovforslag (som er usikker per i dag) og Trump viser til flere småseier i løpet av året, vil oppfatninger av hans administrasjon spriker stort fra venstre til høyre.    

Michael

Trumps indre kjerne

Ofte vil nyhetskanalene i USA dra ut enkelte saker med time etter time av analyse og spekulasjoner når ny informasjon ikke kan legges frem. Med den nye administrasjonen er det plutselig nyttig å ha 24/7 nyhetsdekning. Kanalene forsøker å dekke alt fra Trumps anklagelser av overvåking og presidentens intervju med Tucker Carlsen, Maddows fremlegging av en del av Trumps selvangivelse, helsereformlovgivningen, Tillersons tur til Asia, og nå budsjettforslaget.

Det virker som om administrasjonens kjerne er fortsatt i førersete. Budsjettet leses som et dokument skrevet av folk som nekter å erkjenne nyanser og ser heller på verden i svart og hvitt. Statlige institusjoner og regulering truer økonomisk vekst og personlige frihet, og dermed burde i stor grad fjernes. Støtte til kultur og offentlig kringkasting er en bastion for liberale tankegods og burde fjernes. Klimaendring er hverken reel eller truende, og dermed er forskningen på dette unødvendig. Det er ingen vits i å gi penger til våre fiender eller støtte opp under internasjonale institusjoner som ikke tjener USAs interesser direkte, og dermed burde begrenses.

Mange konservative politikere ville sagt seg enig i mye av dette, men likevel kunne forstå at noe av det var verdifull. Fremfor total slakt, ville mer forsiktige og ansvarlige politikere heller foreslått gradvis nedskjæring. Likevel har det vært åpenbart lenge at USA ikke klarer å redusere underskudd ved å kutte den ikke-velferd/ikke forsvar delen av budsjettet – det er tross alt kun en fjerdedel av det hele. Mens det tydeligere kuttet i budsjettet for å redusere utgiftene, er dette budsjettforslaget klart ideologisk. Det signaliserer tankegods til Steve Bannon og hans ønske om å bygge ned den administrative staten.

Andre signaler tyder på at den indre kjernen av Bannon, Kushner, og Miller holder makten i administrasjonen. Denne uka ble sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster overkjørt da han forsøkte å flytte Ezra Cohen-Watnick fra hans stilling (takket være Mike Flynn) i NSC. Tillerson og Mattis har også hatt slike opplevelser. Det er tydelig at selv McMaster står utenfor den indre kjernen og virker å ha begrenset innflytelse.

Fordi President Trump har aldri uttrykket noen sterke ideologiske meninger om hvilken politikk han ønsker seg, ser det ut som om i praksis at det er Bannon som fortsatt styrer. Det er trygt å si at hans standpunkt i mange saker er langt fra «mainstream» og mangler historisk eller akademisk forankring. Det blir svært interessant og se hvordan Republikanerne i Kongressen reagerer til budsjettet og hvilke kamper de velger å ta. Fordi Trump tilhengere støtter presidenten (og tolker bråket om Trumps usannheter i media som venstrevridd og usaklig) vil det være en reel risiko for at GOP representanter blir «primaried» dersom de ikke støtter blant annet den nye helsereformloven.

Trumps støtte hviler på et publikum som får sin informasjon fra blant annet Fox News, The Blaze, Newsmax og Breitbart. Og det er slett ikke tilfelle at hovedrådgiveren til Trump er nettopp en mann som kjenner slike velgere svært godt: Steve Bannon. De som håpet på at andre stemmer skulle nå frem til presidenten, må fortsette å håpe. Det er den indre kjernen som styrer.

Michael

Verre enn forventet

De siste dagene har jeg snakket med et par sikkerhetspolitiske "insiders" - begge Republikanere. Hovedinntrykket fra begge to er at Trumps første måneder har egentlig vært langt verre enn forventet. Bekymringene dreier seg neppe om politikken som den nye presidenten forsøker å gjennomføre, men heller om administrasjonens mange brudd med vanlige normer og prosedyrer.

Jeg var nysgjerrig å høre på om det var en tendens til å overreagere på Trumps handlinger fordi han ikke var en vanlig politiker. De var begge like oppgitt og bekymret over administrasjonens handlinger. Budsjettforslagene som skulle kutte drastisk ned på State Department var et eksempel, sammen med Bannon/Kushners møte med Mexicos utenriksminister i det Hvite Hus uten at State var i det hele tatt informert om besøket. Sikkerhetsrådet ser ut til å være helt dysfunksjonell (siden det ikke er fullt bemannet og det Hvite Hus spør dem aldri om informasjon), sammen med State Department. I tillegg ser det ut som om mange av mellom-nivå stillinger i etatene ikke skal fylles simpelthen fordi Trump ønsker å gjøre byråkratiet mindre. Dagens store snakkis om CBOs tall om den republikanske helsereform lovforslag var nok et eksempel, da administrasjonen umiddelbart stilte spørsmål ved CBOs integritet.

Det kan hende at den politiske situasjonen tilspisser seg på slutten av måneden, da nok en gjelds-tak debatt finner sted. Føderale myndigheter går tom for penger dersom et budsjettforlik ikke finner sted. Trump administrasjonen skal etter planen slipper flere detaljer om sitt budsjett på torsdag, noe som helt sikker vil skape flere overskrifter. Det tyder på en kamp innenfor GOP i kongressen, siden mange Republikanske kongressmedlemmer mener nok at Trumps drastisk budsjett går for langt.

Debatten om russisk innblanding i presidentvalget foregår samtidig som debatten om Trumps anklagelser om Obamas ulovlige overvåking av kandidat-Trump i fjor, en høyesterettsdømmer nominasjonskamp, helsereform lovgivningen, og snart budsjettet. Det er såpass mye som foregår samtidig at ingen av sakene blir behandlet ordentlig...det virker som et stort pågående kaos. Fra de jeg har snakket med, blir det bare en bekreftelse på at det vi ser er helt klart et kvalitativt forskjell fra andre nye administrasjoner. Dette er ikke et Hvite Hus som forsøker å finne fotfeste. Det er en stat som er helt ut av balanse.


Michael

Helsereform og polarisering

Det som utspiller seg nå i Kongressen er et perfekt eksempel av hvordan politisk polarisering forhindrer konstruktive løsninger til landets utfordringer.

Problemene med USAs helsevesen er komplekse og mangfoldige. I likhet med de fleste er jeg nokså kunnskapsløs om tematikken. Likevel virker det som om landet sliter med to hovedutfordringer: tilstrekkelig helseforsikring og astronomiske kostnader. Før Obama og Demokratene i Kongressen kjørte gjennom Affordable Care Act i 2010 ("Obamacare"), var det et tidligere mislykket forsøk under president Clinton.

Blant alle kampsakene som Republikanerne brukte til å motivere kjernevelgerne under Barack Obamas presidentperioden, var det ofte "Obamacare" som kongressmedlemmer og presidentkandidater raljerte mot. Den mest omstridte delen var den såkalte "individual mandate" - at folk var nødt til å kjøpe noen form for helseforsikring (som var helt avgjørende, siden friske folk måtte betale inn i systemet for å finansiere de syke...frem til de ble syke selv). Inntrykket av at føderale myndigheter skulle tvinge folk til å kjøpe forsikring og at staten skulle ta over helsevesen rørte på individualisme- og frihet-prinsippet som konservative velgere verdsetter.

I virkelighet var dette egentlig ikke et såpass stort ideologisk problem for Republikanerne. Som Ezra Klein skrev i 2012, kom ideen om et krav for å kjøre helseforsikring opprinnelig fra den konservative tankesmien Heritage Foundation. Et lovforslag i Kongressen med dette individuelle kjøpekravet fikk tverrpolitisk støtte helt frem til 2009 og helsereform forslaget til Obama (Obama selv var imot dette frem til han til slutt forsto at det ikke fantes en bedre løsning). Plutselig var GOP imot for taktiske politiske årsaker, og rettferdigjorde sitt nytt ståsted ved bruk av "motivated reasoning" - hovedfokus til Kleins artikkel (som er verdt å lese).

I åtte år har høyresiden kjempet mot Obamacare og lovet å fjerne lovverket. Men de har støttet på et (forutsigbart) problem. Befolkningen i USA var aldri imot de fleste elementene i ACA, og den "individual mandate" var (så vidt jeg forstår) en ubehagelig nødvendighet for å holde kostnadene lave for alle. Fra en Kaiser meningsmåling i fjor:

Republikanerne har i årevis brukt Obamacare som en kampsak som var taktisk lønnsomt, og er nå nødt til å gjøre noe for å oppfylle valgkampløftet. Men velgerne liker det meste som Obamacare har å tilby...så lenge det ikke kalles "Obamacare". Og til tross for sin langvarig motstand klarer ikke GOP å komme til enighet om hva de skulle erstatte ACA med. Ross Douthat har en fin sak i NY Times:

Those internal tensions that have given us the botch that is the House G.O.P.’s Obamacare alternative. It’s a piece of legislation caught betwixt and between: It includes enough in the way of tax credits and regulation to be labeled “Obamacare lite” by the party’s would-be ideological enforcers, but it also promises to throw many people off the insurance rolls — many Trump voters included — for the sake of uncertain policy goals. Its outline bears some resemblance to what the smartest conservative health policy thinkers favor, but it doesn’t want to spend the money (whether on risk pools or pre-funded health savings accounts or income-linked subsidies) that would make that approach politically viable. And its desire to spend less while keeping Obamacare’s most popular regulations (the ban on discrimination based on pre-existing conditions, above all) promises to make the risk of an insurance death spiral that much worse.

So it’s a bill that nobody on the right much likes: Not libertarians and not reformocons, not right-wing donors and not mushy moderates, not the Tea Party senators who promised full repeal and not the swing-state senators who well know that their own voters want the coverage expansion to endure. As for Americans who aren’t ideologically committed, forget about it: Passing the bill would be an invitation to a political beheading.

But in fairness to its designers, there was no bill that could have united all of the right’s disparate factions, because on health care policy, as on a range of issues, the Republican Party as an organism does not know what it believes in anymore.

Michael

Russland, Trump og sannhet

I økende grad har Trump administrasjonen blitt fanget av det som (for Trump å være) ser ut til å være et nokså typisk to-delt skandaleopplegg: (1) politiske og økonomiske forhold som representerer interessekonflikter og (2) løgn for å dekke over sannheten. Den omfattende kontakten mellom Trumps rådgivere og Russland som begynte under valgkampen kan fort implisere flere aktører, og med langt mer alvorlig substansielle interessekonflikter. Hvor mye visste Trumps team om russiske aktiviteter som cyberangrepet på DNC, og hva slags forbindelser har presidenten med Russland?

Når erfarne journalister som Walter Pincus skriver slike innlegg om dette, er det grunn til å undre:

I’ve covered many political scandals over the past 50 years, including Watergate, Iran-contra, and the Clinton impeachment, but the past few weeks have convinced me this country may be on the verge of one that may top them all.

Dan Balz i Washington Post tror heller denne saken kommer til å forsvinne. Trump gjør (som også er en klassisk tabbe - "It's not the crime, it's the cover-up") saken verre ved å gjøre det som han pleier, det vil si gå til motangrep med usannheter som "wiretaps" beordret av Barack Obama. Dette simpelthen forsterker inntrykket at han er villig til å si hva som helst. Jake Tapper oppsummering her:

David Ignatius skriver at selv om Trump tilhengere ser på mediets fokus på Russland som en slags heksejakt, er det viktig å komme til bunns i denne saken, også for Trump. Men:

Trump’s defiance has put his presidency on a collision course with Congress and the FBI. Some supporters claim he’s facing a secret coup from an intelligence and foreign policy establishment that constitutes a despotic “deep state.” But really, Trump is confronting the orderly process we call the “rule of law.” Why is Trump so resistant to compromise? Does he fear the revelations that might eventually emerge? Or is this simply his perennial negotiating style — never bend, lest you diminish the tough-guy, always-a-winner image? We don’t know, but Trump is taking us to a dark place where we may find out.

Det er mye med denne saken som er langt fra normalt. Dersom Trump administrasjon hadde lignende forbindelser med en annen stat, ville saken vært ille. At det er Russland er ødeleggende, gitt den økende russisk press på europeisk sikkerhet og Putins stormaktpolitisk utfordring til USA. Valget blir fort enten støtte til presidenten eller bistand til en av USAs største geopolitiske konkurrenter.

Ikke bare støtter Republikanske velgere presidenten, men de stoler på ham langt mer enn Demokratene gjør, til tross for usannhetene. Derfor er det ikke like mye politisk press sammenlignet med en "vanlig" president. Når Breitbart og Fox News har en annen oppfatning av saken enn resten av den "mainstream media" kan Trump kommunisere kun innenfor  universet som han og hans tilhengere tilhører. Dette undergraver selvfølgelig landets tillit til institusjoner og politiske prosesser ytterlig.

Når Senator Grassley avfeier behovet for uavhengig granskning tyder det på at GOP er ennå ikke klar til å gå imot presidenten. De har en del lovgivning som må iverksettes ennå. Dette får Robert Kagan (som er ingen Trump fan) til å appellere til hans partifeller i Kongressen til å granske saken:

It’s time for the party to put national security above partisan interest. Republican leaders need to name a bipartisan select committee or create an outside panel, and they need to do so immediately. They must give that committee the mission and all the necessary means for getting to the bottom of what happened last year. And then they must begin to find ways to defend the nation against this new weapon that threatens to weaken American democracy. The stakes are far too high for politics as usual.

Michael

State Department Forvitrer

Brende møter Tillerson i Washington DC - fra Dagbladet

Norges utenriksminister Børge Brende snakket denne uka med USAs utenriksminister Rex Tillerson. Slike samtaler er viktige, særlig i overgangsfasen til en ny administrasjon. Men flere begynner å lure på hvor mye innflytelse Tillerson faktisk har. På Washington Post sin nettside har Dan Drezner en sak med en overskrift som minner om den tidligere stående vits fra NRKs "Nytt på Nytt" om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Where in the world is Secretary of State Rex Tillerson? Drezners artikkel er et fint utgangspunkt for å lese mer om prosessene bak Trumps utenrikspolitisk maskineri.

Hovedbudskapet er at Tillerson og State Department ser ut til å marginaliseres under denne administrasjonen. Derfor var det antakeligvis enda viktigere for Norge at Brende også hadde et møte i det Hvite Hus med svigersønn Jared Kushner for å snakke om Midtøsten. Fordi veien til presidenten ser ut til å være langt kortere med Kushner enn med Tillerson. Det tyder på en bevist og klok norsk diplomatisk strategi, særlig når det amerikanske utenriksdepartementet har usikker byråkratisk lederskap, manglende nærhet til makt, og er truet med omfattende budsjettkutt (GOP ledere i Kongressen vil nok redde Foggy Bottom til slutt, men signaleffekten er ikke til å misforstå).

I en Vanity Fair artikkel om Kushner:

Indeed, The Washington Post reported last weekend that Kushner was acting as “almost a shadow secretary of state,” hovering over the shoulder of Tillerson, who spent a decade as chairman and chief executive at ExxonMobil, the world’s sixth most valuable company. The source familiar with the situation told me that Kushner, who took over his father’s real-estate company when he was sentenced to 18 months in federal prison, has stood eye-to-eye with Tillerson and James “Mad Dog” Mattis, a retired general and current Defense secretary, and they have, in turn, sought out Kushner’s counsel before they have gone to the president with ideas or concerns.

Denne artikkelen fra Julie Ioffe i The Atlantic on State Department er en oppsiktsvekkende "must read". Det beskriver en nedbygging av USAs diplomatisk apparat på en måte som vil ha alvorlige konsekvenser.

The fact that there hasn’t been a deputy secretary of state nominated, and that many undersecretary slots sit empty, is also unnerving to a bureaucracy used to relying on a strict hierarchy to get things done. “Not having a deputy ... is going to become a problem real soon,” the staffer said. “The world has been pretty quiet but it won’t stay that way.” She and others I spoke to worry about the optics of Tillerson flanked by empty seats during his meeting in Bonn, Germany, with Russian Foreign Minister Sergei Lavrov, who was accompanied by a dozen aides. All these details send signals that other countries’ leaders and diplomats pore over for indications of potential policy changes. “With the Chinese, protocol is policy,” said the mid-level State officer. “We’re sending signals that are potentially damaging the relationship in ways we can’t anticipate.”

It also worries some State employees that Tillerson was unable to name his own deputy. His choice of the neocon Elliott Abrams was vetoed by the White House because Abrams had criticized Trump, and many in Foggy Bottom saw it as yet another signal that they and their secretary were being downgraded. “It’s troubling that his first battle with the president, he lost,” said the State employee. “If he couldn’t even bring in his own staff member, it’s concerning for future issues.”

On Tuesday, Trump confirmed their fears, telling Fox and Friends that there was a reason he wasn’t filling certain government posts: “in many cases, I don’t want to fill those posts. … They’re unnecessary.”

Michael