Systemet fungerer: Trump ingen ny Mussolini

Donald Trump hadde som erklært mål å endevende den politiske prosessen i Washington. En prosess han oppfattet som dysfunksjonell, og at det derfor var behov for en ikke-politiker med business-erfaring for på nytt å få denne til å fungere. Dette kombinert med Trumps lederstil gjorde at mange var engstelig for at den nye presidenten ville vise seg å være en amerikansk variant av Mussolini, og at det politiske systemet ikke ville være i stand til å håndtere han. Således skrev Robert Kagan at Trump illustrerte hvordan fascismen kom til America. Og ganske riktig så startet Trump med å sende ut en rekke presidentdirektiver, hvorav innreiseforbudet er det mest omtalte. Han rykket også raskt frem med et opplegg for å fjerne og erstatte Obamas helsereform.

Men som Wall Street Journal  skriver i en leder har de som betegnet Trump som en trussel mot det amerikanske demokratiet nå med ett trukket den konklusjon at presidenten i stedet er totalt inkompetent. For i løpet av de vel to månedene han har sittet som president så har han ikke klart å utrette særlig mye. I stedet har han gått på betydelige politiske nederlag, noe som nå reiser tvil både om han generelle evne til å håndtere Washington, og ikke minst til hans forretningsleder-tilnæming til beslutningsprosessen.

Men enda viktigere er at at vi så langt kan konstatere at det amerikanske politiske systemet med dets checks and balances fungerer helt strålende. Domstolene har satt bremsene på når det gjelder implementeringen av Trumps presidentdirektiver, selv om det trolig er mer politikk enn jus som ligger bak blokkeringen av innreiseforbudet. Og når forsøket på å erstattet Obamacare slo feil i forrige uke, var dette mer enn noe annet et uttrykk for at viktige vedtak i Kongressen bare kan skje som resultat av møysommelig bygging av en flertallskonstellasjon, og ikke gjennom presidentens forsøk på bruk av kommandoprinsippet. Og som dette ikke er nok, har amerikanske medier, som forøvrig ofte tok med silkehansker på Obama, anlagt en kritisk journalistikk overfor Trump om man må helt tilbake til slutten av Nixon-prioden for å finne en parallell til.

Så, jo det amerikanske systemet er så sterkt at det klarer av større utfordringer enn Trump, og skal han få gjort noe som president blir han nødt til å innse dette faktum, og heretter jobbe med systemet og ikke mot det. Men om han lærer av helsereform-fadesen, og trekker en slik konklusjon, er et annet spørsmål.

Likevel er det et stort men opp i alt dette med systemets evne til å håndtere Trump, og det har å gjøre med utenrikspolitikken. For alt det vi har beskrevet foran dreier seg om amerikansk innenrikspolitikk. Det er her grunnloven sørger for effektiv maktfordeling, og således begrenser presidentens muligheter for sololøp. Men i utenrikspolitikken har presidenten, både i grunnloven og gjennom sedvane, et langt videre handlingsrom. Og utenrikspolitikken og forholdet til andre land er også langt mer ømfintlig, ikke bare for hva presidenten måtte foreta av faktiske handlinger, men også i høyeste grad av hva han måtte finne på å si. Så mens vi nok kan senke skuldrene, og slå fast at maktfordelingssystemet rammer Trump elegant inn med hensyn til innenrikspolitikken, er det fortsatt all mulig grunn til å følge nøye med hva Trump finner på når det gjelder USAs plass i verden, og USAs forhold til andre land. Vi skal komme jevnlig til bake til dette etter hvert som ting skjer.

Svein