GOP etter Obama

Etter Sovjet Unionen forsvant var det en utfordring for USA til å finne en overordnede strategisk tenkemåte. I flere tiår hadde det vært en stor grad av tverrpolitisk enighet om en eller annen form for oppdemning. Den store eksistensielle trusselen som kombinert en geopolitisk og en ideologisk komponent hjalp til å bevare konsensus. Terrorangrepene i 2001 hadde en samlende effekt, men den var ikke vedvarende. Etter at George W. Bush administrasjonen satt i gang splittelse innenfor det Republikanske partiet på flere fronter (bl. a. uenighet over aktivist/ idealistisk utenrikspolitikk, underskudd og gjelds-problematikken, utdanning, og ikke minst innvandring) var det etter hvert stor enighet om kun en ting: President Obama var forferdelig. Som NYT skriver i dag:

For eight years, those divisions were often masked by Republicans’ shared antipathy toward President Barack Obama. Now, as the party struggles to adjust to the post-Obama political order, it is facing a nagging question: How do you hold together when the man who unified you in opposition is no longer around?

Nå at republikanske velgere (pluss noen flere) har valgt (noe som de før ville ha kalt for) en RINO som president, er det utfordrende for The party of Lincoln. Etter de fleste målestokk var ACHA nokså dårlig lovgivning som viste at (1) Paul Ryan ikke hadde en reel alternativ til ACA klar, tross seks år med motstand og (2) president Trump var langt mer opptatt av en politisk seier enn innholdet i lovgivningen. Etter nederlaget kom analysene om hvorvidt Trumps agenda var truet. En vanlig politiker hadde overlevd flere slike tap, men Trump og Republikanerne har flere utfordringer.

Partiet er svært delt på mange prinsipielle politiske saker.  Mange representanter er ferske og vant til opposisjonstiden under Obama - der de kunne stå imot lovgivning i protest fordi de mente at jo mindre statlig aktivitet jo bedre - men nå må de ta ansvar fremfor en "brenn alt ned" innstilling. Og i det Hvite Hus sitter en president som har ingen interesse av å bygge tillit, hverken med Demokratene eller sitt eget parti. Det tok ikke lang tid før han begynte å undergrave Paul Ryan. Republikanerne begynner å se konturene av en politiker som ikke tar ansvar når det går dårlig. Og det tyder ikke bra for videre samarbeid.