President Trump har irritert seg lenge over NATO medlemmenes fattige forsvarsinvesteringer, og betalte i 1987 for en helsides avisannonse for å skape oppmerksomhet om nettopp dette. Ifølge ekspertene jeg snakket med i dag har Trump forstått og hørt på amerikanske velgere som lurer på hvorfor de burde finansiere et europeisk forsvar uten at europeerne selv bidrar mer. Denne «byrdefordeling» debatten er selvfølgelig ikke nytt, men amerikanske ledere har hittil besluttet at denne ubalansen var likevel akseptabel fordi stabilitet i Europa har alltid blitt sett på som viktig for amerikansk sikkerhet. Amerikanske administrasjoner klager over manglende bidrag fra sine allierte, og så stiller de opp likevel.
Trumps transaksjons-basert tilnærming til utenrikspolitikk har fått fotfeste innenfor de sikkerhetspolitiske kretsene. Tidligere ville ikke amerikanske beslutningstagere vært villig til å risikere NATOs fremtid ved å presse for hardt om byrdefordelingsspørsmål. Nå kan dette være i forandring. Allianser burde forstås ikke som en gode i seg selv, men kun et strategisk middel. Dersom investeringen ikke fortjener hovedmålet, er det mindre grunn til å fortsette med det. Ifølge noen eksperter, sitter mange nå i USA og tenker at de har investert i mange tiår i den europeiske alliansen, og nå forventer å se resultatene av sin investering.
Fra dette ståsted, er ikke Russland lenger en reel trussel hverken til USA eller Europa, unntatt på det strategiske kjernefysiske nivået. Utviklingene i Russland tyder på at landets militær opprustning ikke er bærekraftig over tid. Samtidig har de europeiske landene mer enn tilstrekkelig med ressurser til å håndtere Russland dersom det blir bråk. På andre siden av jordkloden er Kina på vei til å bli en global militærmakt. Det som USA må fokusere på er i Asia, og har ikke kapasitet til å forbli utstasjonert i en region som kan godt ta være på seg selv dersom befolkningene gidder å investere mindre i velferdsgoder og mer på egne forsvar. Det som gjelder er hvorvidt allierte forsøker å bidra. Norges deltagelse i RIMPAC var brukt som et positivt eksempel på et verdifullt bidrag – ikke bare symbolsk men også reel (i at det betyr et skip mindre som USA må stille med i en krise). Tilnærmingen er ikke ulik Obamas, med unntak av at Europa var alltid tenkt som nødvendig «strategisk dybde». Kanskje ikke lenger?
Trump har sagt at en viktig del av forhandlinger er at man skal være villig til å forlate forhandlingsbordet. Det jeg hørte i dag var at USA er nå villig til å gjøre akkurat dette. Jeg har hørt på mange konferanser og foredrag der hovedlinjene i amerikansk «grand strategy» har blitt diskutert. USAs strategisk interesse i regionale stabilitet og alliansestruktur har alltid vært såpass grunnleggende at det nesten tas for gitt. Dersom tankegodsene jeg hørte i dag får gjennomslag i administrasjonen (og jeg opplever dette som et riktig bilde av hvordan Trump og hans innerst krets tenker om dette), vil denne grunnleggende premissen til amerikansk strategi nå vurderes på nytt.
Det jeg hørte var et substansielt og fundamentalt skift i strategisk tenkning. Det betyr ikke at politikken skal forandres umiddelbart eller at det blir merkbare kursendringer med det første. Vi vet ikke hvem skal fylle viktige roller i administrasjonen og hvem skal utvikle selve politikken eller strategien. Likevel var dagens seanse første gangen at jeg har opplevd stemningsskiftet som Trump har introdusert i den strategiske samtalen. Og det gjorde inntrykk, fordi dette var en gjeng som forstår godt de gamle tradisjonelle argumentene for NATO og stabilitet i Europa … og likevel er klare til å ta risikoen ved en tilbaketrekking. Dette har Svein skrevet om i boka si, i avisene og på denne bloggen.
De som mener at administrasjonen skal videreføre den tradisjonelle amerikanske tilnærmingen til Europa kan likevel få rett. SECDEF Mattis vil helt sikkert finne på tiltak som baner en mellomvei her som gjør at de praktiske betydningene av dette stemningsskiftet blir mindre synlig. Men hovedinntrykket mitt er at Sveins konklusjoner om USAs syn på sin lederrolle er langt fra akademisk, og langt nærmere til å bli implementert politikk enn mange i Norge tror.
Michael
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar