Debatter mellom presidentkandidatene spiller sjelden en avgjørende rolle for utfallet, ikke minst gjelder dette de tidlige debattene. Og ingenting tyder på at det man opplevde i Cleveland i natt vil danne noe unntak. Å kalle dette for en debatt er også å utvanne begrepet, for med 10 kandidater blir det nesten helt umulig med skikkelig meningsutveksling mellom kandidatene. Derfor artet det hele seg som en større utspørring der kandidatene bare unntaksvis fikk gjort annet enn å svare best mulig på spørsmålene.
De fleste av kandidatene klarte seg jevnt bra i utspørringen, trolig med unntak av Trump. Han var som ventet mest stil og mindre konkret innhold. Rent debattmessig var kanskje Marco Rubio den beste, men det kategoriske abort-nei han formidlet reiser store spørsmål ved hans valgbarhet i november 2016, ikke minst i et forventet møtet med en kvinnelig demokratisk motstander. Bush leverte ingen stor forestilling, men klarte seg ok og gjorde ingen feil. Det rekker for en kandidat som har en organisasjon og penger som overgår alt hva konkurrentene kan vise opp.Ohios egen guvernør, John Kasich var også en plussvariant i debatten, men det spørs om hans moderate og pragmatiske tilnærming selger hos partiets grasrot. Jeg tror også Chris Christie styrket sin posisjon noe gjennom debatten. Særlig i en skarp ordveksling med Rand Paul om behovet for overvåkning og utformingen av amerikansk sikkerhetspolitikk fremsto New Jersey- guvernøren som en meget kraftfull leder. Det er vanskelig å se at Pauls utradisjonelle sikkerhetspolitiske synspunkter er forenlig med å bli republikanernes presidentkandidat.
Som sagt endrer debatten neppe noe i det store bildet i denne valgkampen. Trump-fenomenet kommer til å være der en lang stund til, og de antatte favorittene gjorde ingen skjebnesvangre feil. Men kanskje vil debatten, og den B-variant man hadde i forveien, bidra til en viss forskyvning hos de kandidatene som sliter mest med opinionstallene.