Nattens republikanske debatt

Debatter mellom presidentkandidatene spiller sjelden en avgjørende rolle for utfallet, ikke minst gjelder dette de tidlige debattene. Og ingenting tyder på at det man opplevde i Cleveland i natt vil danne noe unntak. Å kalle dette for en debatt er også å utvanne begrepet, for med 10 kandidater blir det nesten helt umulig med skikkelig meningsutveksling mellom kandidatene. Derfor artet det hele seg som en større utspørring der kandidatene bare unntaksvis fikk gjort annet enn å svare best mulig på spørsmålene. 

De fleste av kandidatene klarte seg jevnt bra i utspørringen, trolig med unntak av Trump. Han var som ventet mest stil og mindre konkret innhold. Rent debattmessig var kanskje Marco Rubio den beste, men det kategoriske abort-nei han formidlet reiser store spørsmål ved hans valgbarhet i november 2016, ikke minst i et forventet møtet med en kvinnelig demokratisk motstander. Bush leverte ingen stor forestilling, men klarte seg ok og gjorde ingen feil. Det rekker for en kandidat som har en organisasjon og penger som overgår alt hva konkurrentene kan vise opp.Ohios egen guvernør, John Kasich var også en plussvariant i debatten, men det spørs om hans moderate og pragmatiske tilnærming selger hos partiets grasrot. Jeg tror også Chris Christie styrket sin posisjon noe gjennom debatten. Særlig i en skarp ordveksling med Rand Paul om behovet for overvåkning og utformingen av amerikansk sikkerhetspolitikk fremsto New Jersey- guvernøren som en meget kraftfull leder. Det er vanskelig å se at Pauls utradisjonelle sikkerhetspolitiske synspunkter er forenlig med å bli republikanernes presidentkandidat.

Som sagt endrer debatten neppe noe i det store bildet i denne valgkampen. Trump-fenomenet kommer til å være der en lang stund til, og de antatte favorittene gjorde ingen skjebnesvangre feil. Men kanskje vil debatten, og den B-variant man hadde i forveien, bidra til en viss forskyvning hos de kandidatene som sliter mest med opinionstallene.

Konservativ dogma og økonomisk virkelighet

I årevis har det vært et slags mantra for konservative ledere. Hvis staten reduserer sitt skattenivå og fjerne unødvendig regelverk, vil økonomien blomstre og genererer enda mer inntekt for individer og dermed staten. Problemet er at det ser ikke ut til å fungere. I flere delstater med Republikanske guvernører har resultatet heller vært store budsjettunderskudd og økonomiske vansker. Sam Brownback sliter i Kansas, Bobby Jindal sliter i Louisiana, og nå sliter også Wisconsin guvernør og presidentkandidat Scott Walker.

Det er åpenbart at GOP trenger et nytt mantra og bedre matteferdigheter. George W. Bush brukte den gamle oppskriften i det Hvite Hus og USAs gjeldsproblem forverret seg kraftig. Kommer noen av presidentkandidatene med et nytt perspektiv? Det trengs.

Et bevæpnet samfunn

Etter nok en massedrapsepisode i USA, denne gangen begått av en rasistisk gærning mot en kirke i Charleston South Carolina, måtte President Obama igjen tale til nasjonen som en sørger-in-chief. Våpenlovgivning er et såpass følelsesladet tema at presidenten trådte forsiktig da han påpekte at slike voldsepisoder ikke finner sted i andre utviklende land. Og det har han helt rett i:

Og en urovekkende studie fra Harvard fant at disse massedrapene skjer stadig oftere:

USAs forhold til personlig frihet og 'frontier' kultur sitter såpass dypt i ryggraden at det er politisk vanskelig å begrense tilgangen til våpen. En fin sak av Robert Spitzer i Washington Post forklarer hvorfor det har egentlig blitt vanskeligere å gjøre noe med våpenlovgivningen, på grunn av blant annet velgernes kort oppmerksomhetsspenn etter slike episoder, resignasjon blant befolkningen som reduserer politisk press, og en mektig lobby-virksomhet i Washington.

Det er klart at strengere våpenregler i seg selv kommer ikke til løse problemet. Dette har også noe kulturelt over seg. Lovlig våpenbruk kommer alltid til å være en del av amerikansk kultur. Likevel burde fornuftige ledere i Washington og blant delstatene innse at USA har et problem. Det var tydelig etter Sandy Hook at Obama har hverken den nødvendige tillitten eller tilstrekkelig politisk innflytelse til å presse gjennom en løsning. Men en Republikansk president, muligens?

Hillarys vinnerstrategi

Amerikansk politikk preges av partipolitisk polarisering. Først trodde man at dette var et Washington-fenomen, men analyser viser at dette stikker langt dypere og at det nå i omfattende grad også preger folks valgpreferanser. Således stemmer folk mer og mer på samme parti, og inntar i økende grad en negativ holdning til det andre partiet. På spørsmål definerer mange seg som uavhengige, men ved nærmere vurdering viser det seg at størstedelen av denne gruppen også konsekvent stemmer på ett parti. Derfor er det genuine politiske sentrum i ferd med å forvitre. Dette betyr at amerikanske presidentvalg i økende grad blir et spørsmål om å mobilisere sine egne tilhengere.

Den sosiale,økonomiske og ikke minst demografiske, utvikling gjør at demokratenes velgerbase er i ferd med å bli klart større enn republikanernes. Det nye multikulturelle USA vokser frem mens det tradisjonelle hvite anglo-protestantiske USA er på vikende front. Ut fra dette faktum har demokratene en betydelig interesse av å gjøre presidentvalgene til en test på hvem som best mobiliserer sin velgerbase. Det var dette Obama gjorde på en mesterlig måte ved sine valgseire i 2008 og 2012. Med andre ord har demokratene interesse av en ganske polarisert valgkamp med høy temperatur.

Og det er også kunnskapene om dette som ligger bak det liberale og populistiske valgkampopplegg Hillary Clinton har lagt seg på. Kort fortalt ønsker hun å holde på, og engasjere, Obama-koalisjonen fra de forrige valg. Og makter hun det vil matematikken mer eller mindre sørge for at hun også blir USAs neste president. For blir dette et mobiliseringsvalg har republikanerne rett og slett ikke nok velgere til å stanse henne. Hillarys hovedproblem er at hun neppe selv er i stand til å fyre opp basen på samme måte som Obama klarte. Hennes ønskedrøm er at republikanerne hjelper henne gjennom å nominere en kandidat som den demokratiske basen kan engasjeres til å stemme mot. Republikanernes beste strategi blir å sørge for at det ikke skjer, og at man i stedet nominerer en inkluderende "cross-over" kandidat som kan gå utover den republikanske basen, og samtidig svekke Hillarys mobiliseringsmuligheter. Jeb Bush jobber åpenbart ut fra en slik tilnærming, men det spørs om partiet hans tenker tilstrekkelig valgtaktisk til å nominere en politiker som i viktige innenrikspolitiske spørsmål er i utakt med den høyredreining som har funnet sted i partiet.