Amerikansk politikk preges av partipolitisk polarisering. Først trodde man at dette var et Washington-fenomen, men analyser viser at dette stikker langt dypere og at det nå i omfattende grad også preger folks valgpreferanser. Således stemmer folk mer og mer på samme parti, og inntar i økende grad en negativ holdning til det andre partiet. På spørsmål definerer mange seg som uavhengige, men ved nærmere vurdering viser det seg at størstedelen av denne gruppen også konsekvent stemmer på ett parti. Derfor er det genuine politiske sentrum i ferd med å forvitre. Dette betyr at amerikanske presidentvalg i økende grad blir et spørsmål om å mobilisere sine egne tilhengere.
Den sosiale,økonomiske og ikke minst demografiske, utvikling gjør at demokratenes velgerbase er i ferd med å bli klart større enn republikanernes. Det nye multikulturelle USA vokser frem mens det tradisjonelle hvite anglo-protestantiske USA er på vikende front. Ut fra dette faktum har demokratene en betydelig interesse av å gjøre presidentvalgene til en test på hvem som best mobiliserer sin velgerbase. Det var dette Obama gjorde på en mesterlig måte ved sine valgseire i 2008 og 2012. Med andre ord har demokratene interesse av en ganske polarisert valgkamp med høy temperatur.
Og det er også kunnskapene om dette som ligger bak det liberale og populistiske valgkampopplegg Hillary Clinton har lagt seg på. Kort fortalt ønsker hun å holde på, og engasjere, Obama-koalisjonen fra de forrige valg. Og makter hun det vil matematikken mer eller mindre sørge for at hun også blir USAs neste president. For blir dette et mobiliseringsvalg har republikanerne rett og slett ikke nok velgere til å stanse henne. Hillarys hovedproblem er at hun neppe selv er i stand til å fyre opp basen på samme måte som Obama klarte. Hennes ønskedrøm er at republikanerne hjelper henne gjennom å nominere en kandidat som den demokratiske basen kan engasjeres til å stemme mot. Republikanernes beste strategi blir å sørge for at det ikke skjer, og at man i stedet nominerer en inkluderende "cross-over" kandidat som kan gå utover den republikanske basen, og samtidig svekke Hillarys mobiliseringsmuligheter. Jeb Bush jobber åpenbart ut fra en slik tilnærming, men det spørs om partiet hans tenker tilstrekkelig valgtaktisk til å nominere en politiker som i viktige innenrikspolitiske spørsmål er i utakt med den høyredreining som har funnet sted i partiet.
Fin analyse, Svein. En mobiliseringsvalg som benytter et positivt budskap (litt som Obama i 2008) kunne forminske den polariseringseffekten, men det er vanskelig å se at sånt skje. Og vi så hvor kortvarig den samlingseffekten varte etter innsettelsestale til Obama. Ut ifra en slik analyse som du legger frem, er det slik at det to svakeste kandidater innenfor partiene (Clinton og Bush) er blant de mest kvalifiserte presidentkandidatene. Tror ikke Demokratene har et reelt valg nå, men interessant å se om GOP velger en mobiliseringstaktikk (som ville tilsi Cruz eller Walker, for eksempel) eller lederegenskaper. Man kunne argumenterer for at Walker er den beste løsningen for å få i både pose og sekk, men jeg tviler på om Walker er egnet.
SvarSlett