Rothkopf: Forget the Deep State...

David Rothkopf med en kraft salvo mot Trumps styreform:

...what worries me is something new, more real, and much more dangerous: the shallow state. The shallow state is in many respects the antithesis of the deep state. The power of the deep state comes from experience, knowledge, relationships, insight, craft, special skills, traditions, and shared values. Together, these purported attributes make nameless bureaucrats into a supergovernment that is accountable to no one. That is a scary prospect. But the nature of bureaucracies, human nature, inertia, checks and balances, and respect for the chain of command makes it seem a bit far-fetched to me.... 

The shallow state, on the other hand, is unsettling because not only are the signs of it ever more visible but because its influence is clearly growing. It is made scarier still because it not only actively eschews experience, knowledge, relationships, insight, craft, special skills, tradition, and shared values but because it celebrates its ignorance of and disdain for those things. Donald Trump, champion and avatar of the shallow state, has won power because his supporters are threatened by what they don’t understand, and what they don’t understand is almost everything.... 

This administration has come to power because America has allowed public discourse, the quality of education we give our kids, and the standards we set for ourselves to decline. Trump seeks to institutionalize that decline. He is at war with that which has made our society great. He seeks to eviscerate the elements of our government and discredit those within our society who are champions of the depth on which any civilization depends.

Deep State

Vi fokuserer ofte på det som skjer på overflaten – innvandrings-forbudet, statsråd nominasjonene og pressekonferansene – fordi disse er mest synlige. Men hva er det som foregår under overflaten? Så langt i administrasjonen virker det som om det er byråkratiske maktkamper, kaotiske implementeringsprosesser, manglende styring fra presidenten, og en uvanlig mengde lekkasjer fra det Hvite Hus.

Enhver administrasjon trenger tid til å finne fotfeste, men en nybegynner president ofte har erfarne rådgivere som hjelper til. Ikke denne gangen. Kombinasjonen av Trumps fokus på lojalitet og den «Never Trump» kampanjen blant GOP eksperter (som vanligvis ville ha fylt poster i en republikansk administrasjon) har ført til en situasjon der rutinerte embedsmenn ikke er på plass. Og noen av ansatte som allerede jobber i det omfattende sikkerhetspolitiske byråkratiet rundt Washington er langt fra samarbeidsvillige.

På den Foreign Policy podcast «ER» var redaktør David Rothkopf og en gjeng sikkerhetspolitiske eksperter overrasket (og beroliget over) at journalistene hadde såpass mange kilder på den tidligere sikkerhetsrådgiver Mike Flynns samtaler med russerne. De mente at mange i etterretningstjenestene var såpass skeptiske til Trump administrasjonens forhold til Russland at de lekket informasjon for å beskytte nasjonen fra presidenten. Det må sies at Rothkopf, Rosa Brooks og Kori Schake er langt fra begeistret over presidenten, men poenget er fortsatt gyldig. Det finnes en gruppe sikkerhetspolitiske eksperter i Washington som jobber for administrasjonen, men er også langt på vei uavhengig. Dette kalte Foreign Policy gjengen for the «Deep State».

Det er et begrep som har dukket oftere opp i det siste. Den amerikanske Deep State er et nokså ullent begrep for sikkerhetsapparatet som ble beskrevet i den fine reportasjeserien «Top Secret America» av Washington Post journalister Dana Priest og William Arkin, i tillegg til denne litt mer polemisk sak av tidligere congressional staffer Mike Lofgren, «Anatomy of the Deep State». Lofgren (grovt forenklet) mener dette er en trussel mot demokratisk styring, noe som Priest og Arkin ville sikkert ikke vært helt uenig i). For de som er vant til at Washington fungerer på en vis måte, er Deep State byråkrater derimot et slags forsvar mot Trump administrasjonens overtredelser av vanlige normer – gjennom blant annet lekkasjer. Trump tilhengere mener at anti-Trump individer i den Deep State saboterer politikken til presidenten. Dette skriver nettsider som Breitbart.

For nå virker det som om at Deep State sabotasje er det minste av presidentens problemer. Manglende styring fra Trump har allerede fått mange til å lure på hvem som snakker for administrasjonen. Det er ikke uvanlig at ulike signaler kommer fra State, Pentagon og det Hvite Hus. Forskjellen denne gangen er at mange av signalene som har kommet fra Trump innebærer såpass store forandringer at de behøver ytterlig klarhet. Presidenten selv ikke ser ut til å forstå konsekvensene av hans uttalelser, som Max Boot nylig kommenterte. Administrasjonen mangler grunnleggende koordinering. Når budskapet fra den amerikanske delegasjonen høres normalt ut på München, sier norgesvenn Julie Smith, er det lite hjelpsom når presidenten snakker om store kursendringer. Kan norske byråkrater kommer til enighet med sine motparter i State eller Pentagon og vite at administrasjonen vil stå for det? Som sagt er ikke dette et uvanlig problem, men det virker langt større i denne administrasjonen.

Dagens Washington Post artikkel om State Department kan tolkes som nok et tegn på at selv etter en måned er ikke Trump administrasjon operativ. Når rutiner som daglig breifinger fra Foggy Bottom –  siden 1950 tallet!! – ikke lenger finner sted, kan vi tro at viktigere saker håndteres av departementet på en ordentlig måte? Når vanlige og synlige rutiner som dette bryter ned, hva er det som foregår (eller ikke foregår) som vi ikke kan se? Dan Drezner tegner et dystert bilde her. I enhver organisasjon er det ledelsen som setter tonen. Så langt er det manglende funksjonalitet og forvirring som råder.

Michael

H.R. McMaster som sikkerhetsrådgiver

President Trump er uvanlig opptatt av å få med seg generaler til sikkerhetspolitiske stillinger. Hans første valg - Mike Flynn - var langt mindre egnet som en langtidsstrateg enn mannen som nå skal gi ham råd om krig og fred. Jeg er helt enig med Svein, som sendte ut denne:

H.R.McMaster har potensial til å bli en ny Colin Powell eller Brent Scowcroft, det er opp til Trump om han gis mulighet til det.

Vi har med en strategisk tenker å gjøre. Da McMaster var i Oslo i fjor og leverte keynote talen for Army Summit 2016 gjentok ham mye av hans velkjent New York Times kronikk: The Pipe Dream of Easy War. Hans andre budskap lignet mye av det Robert Kagan har skrevet om - en geopolitisk konkurranse mellom demokratiske og autokratiske stater der USA er nødt til å kjøre en nyansert men bestemt sikkerhetspolitisk linje. Han nevnte på Army Summit at vi bør forstå Russlands annektering av Krim og Kinas aktiviteter i sør Kina havet som "probing" - det vil si atferd som tester reaksjoner. 

Problemet med dette er det som Svein antyder. Akkurat slike argumenter strider mot mange av Trumps egne uttalelser. Klarer McMaster å skolere presidenten om geopolitikk? Vil presidenten fortsette med flatterende uttalelser om Putin eller kjører en hardere linje? Klarer en gjeng med generaler (Mattis, Kelly, McMaster) til å se litt videre enn kun militærmakt til å løse utfordringer? Vil McMaster ta opp den interne kampen mot Bannon og Gorka - de ser på radikal islam som en eksistensiell trussel og virker klare for en ny "krig mot terror", mens McMaster retter blikket mot stormaktpolitikk.

En person som skriver slike kronikker som "Pipe Dream" kommer sannsynligvis til å foretrekke en minimalistisk bruk av makt dersom konflikten ikke er blant USAs kjerneinteresser  (som en ny Weinberg/Powell doktrine). Men betyr det også at dersom en krise oppfattes som grunnleggende til amerikansk sikkerhet at McMaster er "all in"?

Oppdatering: Les også denne fra Politico om en McMaster-ledet studie om Russland:

The Secret US Army Study that Targets Moscow: A quarter century after the Cold War, the Pentagon is worried about Russia's military prowess again.

Michael

Trump: Bokstavelig kontra alvorlig

I helgen fikk vi en fin eksempel av hvordan media overreagerer når President Trump snakker usant - eller kun utydelig. I en tale i Florida snakket Trump om innvandring og terrorangrepene i Europa, og sa “We’ve got to keep our country safe. You look at what’s happening in Germany. You look at what’s happening last night in Sweden. Sweden, who would believe this?”

Mange nyhetskilder rapporterte dette som nok et eksempel på en president som sprer usannheter. Og det er helt riktig - ingen terrorangrep eller andre voldelig hendelse fant sted kvelden før i Sverige. Men det var egentlig en Fox News reportasje på Tucker Carlsens program som dreide seg om problemer med innvandring i Sverige som Trump tenkte på. Og dette illustrerer et vesentlig poeng som venstresiden er mindre ivrig til å diskutere. Det virker å være en sammenheng mellom innvandring og økt kriminalitet - noe som svenskene har erfart. Fra den flotte bloggen til Kevin Drum:

Tror vi kan lære to ting fra hendelsen.

(1) Trump ser veldig mye på TV og særlig Fox News. Det virker som om dette er en kilde for videreutdanning til presidenten. Dette er i seg selv litt bekymringsfullt og har uheldige konsekvenser. Det rapporteres fra flere hold at tidligere Fox News kommentator KT McFarland (sammen med Bannon) er grunnen til at flere har takket nei til sikkerhetsrådgiver stillingen. Trump vil ikke at en ny sikkerhetsrådgiver skal ha muligheten til å fjerne henne fra sin stilling. Måten å influere presidenten på er tydeligvis gjennom slike media. En ny LBJ?

(2) Media er fortsatt hyper-sensitiv når det gjelder Trump uttalelser. De bekrefter bare poenget hans om media som opposisjonsparti når de rapporterer bokstavelig uten å forsøke å finne ut konteksten. Ja, presidenten burde absolutt snakke tydeligere og mer nøyaktig. Og usannheter burde rapporteres og påpekes. Men måten at slike saker rapporteres dekker også over hva Trump egentlig mener, og hvorfor han er fortsatt svært populær blant kjernevelgerne hans.

Michael

Global Politico

Susan Glassers ny podcast er verdt å høre på. Første gjest var James Baker (budskap: slapp av, dette går helt sikkert fint) og nå var det Senator Bob Corker. De får god tid til å snakke og Glasser stiller gode spørsmål. Kan anbefales. Corkers strategi for Trump administrasjon er å ta kjernen i presidenten argumenter og så «massere» dem for å gjøre dem litt mer politisk håndterbare:

"What I see happening is an evolution" Corker tells me, ticking off a list of issues like the embassy move, the US commitment to NATO, and sanctions on Russia where Trump has not yet moved forward despite public vows to proceed in a disruptive fashion. "We should attempt...to take those nuggets that are real and help as a Senate evolve them into a policy that is positive," Corker says. "It's taking nuggets, massaging them to a little bit different place."

Finner Global Politico her

Michael

Trumps Isolasjon?

Det var tøft å se på gårsdagens pressekonferanse – jeg klarte selv kun å se på høydepunktene, og det var mer enn nok – uten å lure nok en gang på presidentens psykologisk tilstand. Det var så mye usammenhengende påstander at jeg måtte minne meg selv at Trump skulle tas på alvor men ikke bokstavelig (seriously, but not literally). Vi må huske at han ikke har erfaring som en politiker. Vi har blitt vant til en viss type språkbruk og «spin» fra Washington etter slike skandaler som Flynn saken ser ut til å bli. Trump klarer ikke å formulere seg på en måte som vi kjenner igjen. Ofte klarer han ikke å konstruere sammenhengende setninger. Derfor er det vanskelig å vite hva han mener og hva han tenker.

Hvis dette var en nyansert måte å avlede fra en politisk krise, ville jeg egentlig vært mer komfortabel. Men det ser ut til meg som om han – nok en gang – ikke vet helt hva som foregår i det Hvite Hus og forstår ikke helt de bredere implikasjonene av saker som Flynns kontakt med russerne, telefoner til Australia og Taiwan, og undergraving av NATOs artikkel fem. Vi kan bekymre oss over konsekvensene av hans språkbruk, men presidentens atferd kan ha en annen effekt. Det kan gjøre ham irrelevant. Dersom han ikke klarer å formulere et klart budskap som har innhold, kan det tenkes at Republikanerne i Kongressen blir mindre opptatt av å følge hans ledelse om politiske saker som innvandring og handelspolitikk. Ser vi tegn på dette allerede i nominasjonsprosessen med Puzder? En politisk irrelevant president vil ikke ha mye «juice» på Capitol Hill.

I tillegg har ikke Trump noe kunnskap om sikkerhetspolitikk. Han mangler en sikkerhetsrådgiver (og folk som Harward takker nei…som sier litt om sikkerhetspolitiske ekspertenes dom over det Hvite Hus og hva slags NSC Flynn har allerede satt opp) og National Security Council er ikke funksjonell. Presidentens forhold til den Presidential Daily Briefing og etterretningsbyråene er velkjent og urovekkende. Dette betyr at Trump får ikke god informasjon om sikkerhetspolitikk og dermed ikke har et grunnlag til å ta gode beslutninger. Det vil ikke ta lang tid før allierte og partnere i andre deler av verden ser at det ikke er noen vits i å høre på hva presidenten sier, dersom innholdet er stort sett meningsløst og virkelighetsfjern.

Presidentembetet har mye makt og Trump har mange verktøy som kan benyttes. Men presidentens «bully pulpit» har alltid vært viktig. Vil Trump gjøre seg selv irrelevant i innenrikspolitikk og isolert i utenrikspolitikk på grunn av manglende seriøsitet? Vil politikerne i Washington og andre verdensledere simpelthen finne andre løsninger når de vet at de ikke kan stole på Trump til å håndtere jobben sin?

Michael

Nye amerikanske toner i NATO

Forsvarsministermøtet i NATO er over og hovedoppslaget har vært det ultimatum om økte forsvarsbudsjetter hos de europeiske medlemslandene som ble stilt av USAs forsvarsminister James Mattis. I følge Mattis måtte alle nå leve opp til den tidligere annonserte intensjon om å bruke 2 % av GDP på forsvaret, ellers ville USA måtte revurdere sine forpliktelser til NATO. Uten å si det direkte ble dette av mange oppfattet som en trussel om at USA ikke lenger ville føle seg bundet av artikkel 5.

I hovedsak gjentar Mattis her det som har vært president Trumps hovedsyn, nemlig at USA ikke lenger vil finne seg i å bære så mye av lasset som det man tradisjonelt har gjort. Bak det hele synes det også å ligge en generell tvil hos presidenten om USAs nytte av denne typen kollektive ordninger. I alle fall er det helt nye toner fra en amerikansk administrasjon enn det man tidligere har vært vandt til. USA ser rett og slett ut til å mangle den gamle vilje til dominerende ledelse av NATO, en vilje som hele NATO-systemet har vært avhengig av for å fungere tilfredsstillende.

Mange vil stille seg spørsmålet om hvorfor USA tidligere var villig til å ta nesten alle de tunge løftene i NATO. For å forstå det må man ta inn over seg at USA som en idestat alltid har basert sin utenrikspolitikk på det vi kan betrakte som en eksepsjonalistisk selvforståelse. Med andre ord at USA både hadde en forpliktelse og spesielle egenskaper til å fronte arbeidet for liberale verdier i verdenspolitikken, og at NATO utgjorde en av de viktigste instrumentene for å oppnå dette. NATO hadde ut fra denne rolleforståelsen en betydning for USA som gikk langt utenfor det rent militære og sikkerhetspolitiske.Og mer enn noe annet så er det i synet på dette at Trump skiller seg fundamentalt fra tidligere amerikanske presidenter. For idealisme har ingen, eller i beste fall en svært beskjeden plass i Trumps verdensanskuelse. Derfor nevner presidenten heller nesten aldri begrepene frihet og demokrati i sine ulike uttalelser om utenrikspolitiske spørsmål. Og derfor fremstår NATO for Trump som et rendyrket sikkerhetspolitisk instrument, der en kjølig nasjonal nyttekalkyle må preger USAs politikk. Og ut fra et slikt perspektiv blir det bare logisk å stille ultimatum om en helt annen byrdefordeling enn den som hittil har rådet.

For Europa er et ytterst viktig å forstå hvilket linjeskift i amerikansk utenrikspolitisk tenkesett som dette representerer. Det nytter ikke å late som om Trump vil videreføre den samme gamle linjen, han står nemlig for en kurs der den viktige eksepsjonalistiske selvforståelsen er skiftet ut med en kortsiktig nasjonalistisk nyttetenkning. Det må Europa nå ta konsekvensen av.

Av Svein Melby

Nattens republikanske debatt

Debatter mellom presidentkandidatene spiller sjelden en avgjørende rolle for utfallet, ikke minst gjelder dette de tidlige debattene. Og ingenting tyder på at det man opplevde i Cleveland i natt vil danne noe unntak. Å kalle dette for en debatt er også å utvanne begrepet, for med 10 kandidater blir det nesten helt umulig med skikkelig meningsutveksling mellom kandidatene. Derfor artet det hele seg som en større utspørring der kandidatene bare unntaksvis fikk gjort annet enn å svare best mulig på spørsmålene. 

De fleste av kandidatene klarte seg jevnt bra i utspørringen, trolig med unntak av Trump. Han var som ventet mest stil og mindre konkret innhold. Rent debattmessig var kanskje Marco Rubio den beste, men det kategoriske abort-nei han formidlet reiser store spørsmål ved hans valgbarhet i november 2016, ikke minst i et forventet møtet med en kvinnelig demokratisk motstander. Bush leverte ingen stor forestilling, men klarte seg ok og gjorde ingen feil. Det rekker for en kandidat som har en organisasjon og penger som overgår alt hva konkurrentene kan vise opp.Ohios egen guvernør, John Kasich var også en plussvariant i debatten, men det spørs om hans moderate og pragmatiske tilnærming selger hos partiets grasrot. Jeg tror også Chris Christie styrket sin posisjon noe gjennom debatten. Særlig i en skarp ordveksling med Rand Paul om behovet for overvåkning og utformingen av amerikansk sikkerhetspolitikk fremsto New Jersey- guvernøren som en meget kraftfull leder. Det er vanskelig å se at Pauls utradisjonelle sikkerhetspolitiske synspunkter er forenlig med å bli republikanernes presidentkandidat.

Som sagt endrer debatten neppe noe i det store bildet i denne valgkampen. Trump-fenomenet kommer til å være der en lang stund til, og de antatte favorittene gjorde ingen skjebnesvangre feil. Men kanskje vil debatten, og den B-variant man hadde i forveien, bidra til en viss forskyvning hos de kandidatene som sliter mest med opinionstallene.

Konservativ dogma og økonomisk virkelighet

I årevis har det vært et slags mantra for konservative ledere. Hvis staten reduserer sitt skattenivå og fjerne unødvendig regelverk, vil økonomien blomstre og genererer enda mer inntekt for individer og dermed staten. Problemet er at det ser ikke ut til å fungere. I flere delstater med Republikanske guvernører har resultatet heller vært store budsjettunderskudd og økonomiske vansker. Sam Brownback sliter i Kansas, Bobby Jindal sliter i Louisiana, og nå sliter også Wisconsin guvernør og presidentkandidat Scott Walker.

Det er åpenbart at GOP trenger et nytt mantra og bedre matteferdigheter. George W. Bush brukte den gamle oppskriften i det Hvite Hus og USAs gjeldsproblem forverret seg kraftig. Kommer noen av presidentkandidatene med et nytt perspektiv? Det trengs.

Et bevæpnet samfunn

Etter nok en massedrapsepisode i USA, denne gangen begått av en rasistisk gærning mot en kirke i Charleston South Carolina, måtte President Obama igjen tale til nasjonen som en sørger-in-chief. Våpenlovgivning er et såpass følelsesladet tema at presidenten trådte forsiktig da han påpekte at slike voldsepisoder ikke finner sted i andre utviklende land. Og det har han helt rett i:

Og en urovekkende studie fra Harvard fant at disse massedrapene skjer stadig oftere:

USAs forhold til personlig frihet og 'frontier' kultur sitter såpass dypt i ryggraden at det er politisk vanskelig å begrense tilgangen til våpen. En fin sak av Robert Spitzer i Washington Post forklarer hvorfor det har egentlig blitt vanskeligere å gjøre noe med våpenlovgivningen, på grunn av blant annet velgernes kort oppmerksomhetsspenn etter slike episoder, resignasjon blant befolkningen som reduserer politisk press, og en mektig lobby-virksomhet i Washington.

Det er klart at strengere våpenregler i seg selv kommer ikke til løse problemet. Dette har også noe kulturelt over seg. Lovlig våpenbruk kommer alltid til å være en del av amerikansk kultur. Likevel burde fornuftige ledere i Washington og blant delstatene innse at USA har et problem. Det var tydelig etter Sandy Hook at Obama har hverken den nødvendige tillitten eller tilstrekkelig politisk innflytelse til å presse gjennom en løsning. Men en Republikansk president, muligens?

Hillarys vinnerstrategi

Amerikansk politikk preges av partipolitisk polarisering. Først trodde man at dette var et Washington-fenomen, men analyser viser at dette stikker langt dypere og at det nå i omfattende grad også preger folks valgpreferanser. Således stemmer folk mer og mer på samme parti, og inntar i økende grad en negativ holdning til det andre partiet. På spørsmål definerer mange seg som uavhengige, men ved nærmere vurdering viser det seg at størstedelen av denne gruppen også konsekvent stemmer på ett parti. Derfor er det genuine politiske sentrum i ferd med å forvitre. Dette betyr at amerikanske presidentvalg i økende grad blir et spørsmål om å mobilisere sine egne tilhengere.

Den sosiale,økonomiske og ikke minst demografiske, utvikling gjør at demokratenes velgerbase er i ferd med å bli klart større enn republikanernes. Det nye multikulturelle USA vokser frem mens det tradisjonelle hvite anglo-protestantiske USA er på vikende front. Ut fra dette faktum har demokratene en betydelig interesse av å gjøre presidentvalgene til en test på hvem som best mobiliserer sin velgerbase. Det var dette Obama gjorde på en mesterlig måte ved sine valgseire i 2008 og 2012. Med andre ord har demokratene interesse av en ganske polarisert valgkamp med høy temperatur.

Og det er også kunnskapene om dette som ligger bak det liberale og populistiske valgkampopplegg Hillary Clinton har lagt seg på. Kort fortalt ønsker hun å holde på, og engasjere, Obama-koalisjonen fra de forrige valg. Og makter hun det vil matematikken mer eller mindre sørge for at hun også blir USAs neste president. For blir dette et mobiliseringsvalg har republikanerne rett og slett ikke nok velgere til å stanse henne. Hillarys hovedproblem er at hun neppe selv er i stand til å fyre opp basen på samme måte som Obama klarte. Hennes ønskedrøm er at republikanerne hjelper henne gjennom å nominere en kandidat som den demokratiske basen kan engasjeres til å stemme mot. Republikanernes beste strategi blir å sørge for at det ikke skjer, og at man i stedet nominerer en inkluderende "cross-over" kandidat som kan gå utover den republikanske basen, og samtidig svekke Hillarys mobiliseringsmuligheter. Jeb Bush jobber åpenbart ut fra en slik tilnærming, men det spørs om partiet hans tenker tilstrekkelig valgtaktisk til å nominere en politiker som i viktige innenrikspolitiske spørsmål er i utakt med den høyredreining som har funnet sted i partiet.