Nye amerikanske toner i NATO

Forsvarsministermøtet i NATO er over og hovedoppslaget har vært det ultimatum om økte forsvarsbudsjetter hos de europeiske medlemslandene som ble stilt av USAs forsvarsminister James Mattis. I følge Mattis måtte alle nå leve opp til den tidligere annonserte intensjon om å bruke 2 % av GDP på forsvaret, ellers ville USA måtte revurdere sine forpliktelser til NATO. Uten å si det direkte ble dette av mange oppfattet som en trussel om at USA ikke lenger ville føle seg bundet av artikkel 5.

I hovedsak gjentar Mattis her det som har vært president Trumps hovedsyn, nemlig at USA ikke lenger vil finne seg i å bære så mye av lasset som det man tradisjonelt har gjort. Bak det hele synes det også å ligge en generell tvil hos presidenten om USAs nytte av denne typen kollektive ordninger. I alle fall er det helt nye toner fra en amerikansk administrasjon enn det man tidligere har vært vandt til. USA ser rett og slett ut til å mangle den gamle vilje til dominerende ledelse av NATO, en vilje som hele NATO-systemet har vært avhengig av for å fungere tilfredsstillende.

Mange vil stille seg spørsmålet om hvorfor USA tidligere var villig til å ta nesten alle de tunge løftene i NATO. For å forstå det må man ta inn over seg at USA som en idestat alltid har basert sin utenrikspolitikk på det vi kan betrakte som en eksepsjonalistisk selvforståelse. Med andre ord at USA både hadde en forpliktelse og spesielle egenskaper til å fronte arbeidet for liberale verdier i verdenspolitikken, og at NATO utgjorde en av de viktigste instrumentene for å oppnå dette. NATO hadde ut fra denne rolleforståelsen en betydning for USA som gikk langt utenfor det rent militære og sikkerhetspolitiske.Og mer enn noe annet så er det i synet på dette at Trump skiller seg fundamentalt fra tidligere amerikanske presidenter. For idealisme har ingen, eller i beste fall en svært beskjeden plass i Trumps verdensanskuelse. Derfor nevner presidenten heller nesten aldri begrepene frihet og demokrati i sine ulike uttalelser om utenrikspolitiske spørsmål. Og derfor fremstår NATO for Trump som et rendyrket sikkerhetspolitisk instrument, der en kjølig nasjonal nyttekalkyle må preger USAs politikk. Og ut fra et slikt perspektiv blir det bare logisk å stille ultimatum om en helt annen byrdefordeling enn den som hittil har rådet.

For Europa er et ytterst viktig å forstå hvilket linjeskift i amerikansk utenrikspolitisk tenkesett som dette representerer. Det nytter ikke å late som om Trump vil videreføre den samme gamle linjen, han står nemlig for en kurs der den viktige eksepsjonalistiske selvforståelsen er skiftet ut med en kortsiktig nasjonalistisk nyttetenkning. Det må Europa nå ta konsekvensen av.

Av Svein Melby