Trumps kvelertak på amerikansk eksepsjonalisme

I en uhyre interessant og viktig artikkel i Washington Post skriver avisens mest erfarne politiske kommentator Dan Balz om hvor raskt som Trump har endret det republikanske partiets tradisjonelle linje i utenrikspolitikken. Artikkelen tar her opp en endring som vil ha fundamental betydning både for USAs utenrikspolitiske hovedkurs og det internasjonale systemet. USAs utenrikspolitikk har helt siden andre verdenskrig vært bygget på to sentrale komponenter, nemlig direkte sikkerhetspolitiske og økonomiske nyttehensyn og på idealisme, mer presist kjent som amerikansk eksepsjonalisme. Og kanskje ingen president har målbært eksepsjonalismen på en like kraftfull måte som republikanernes egen Ronald Reagan, noe som også danner utgangspunktet for Balz sine observasjoner.

Det selvbildet og den internasjonale rolleforståelsen som ligger i eksepsjonalismen har imidlertid representert en avgjørende forutsetning for USAs generelle vilje til en forpliktende internasjonalist-kurs der institusjonsbygging og forpliktende ordninger har vært ansett som et viktig instrument for å fronte og utbre det verdigrunnlag som staten USA er bygd opp på. Dermed har organisasjoner som NATO vært tillagt en betydning langt utover det å møte de sikkerhetspolitiske utfordringer man stod overfor. Og derfor har også USA sett det å være i egeninteresse å bære en mye større militær og økonomisk byrde i NATO enn det landets ressurser og sikkerhetspolitiske interesser i Europa skulle tilsi. Ut fra et eksepsjonalistisk perspektiv har institusjoner som NATO sin verdi også i å bidra til å fremme en regelbasert orden med vekt på frihet, demokrati og markedsøkonomi. Ja, rett og slett et hovedinstrument for å sikre og styrke den liberale verdensorden. Dette grunnsyn har dannet det utenrikspolitiske utgangspunktet for samtlige amerikanske presidenter siden Franklin Roosevelt.

Men nå er det slutt. For ut fra Donald Trumps og Steve Bannons verdensanskuelse innebærer en slik forpliktende og engasjementsvillig amerikansk politikk et meningsløst overforbruk av USAs ressurser og en politikk som i hovedsak tjener andre lands interesser og ikke USAs. I stedet skal USA anlegge en snever økonomisk og sikkerhetspolitisk nyttekalkyle der budskapet ikke bare er America first, men at andre land heretter får vise  vilje til selv å ordne sine egne sikkerhetspolitiske problemer før det kommer på tale å bruke USAs ressurser. Dermed forkaster de eksepsjonalismen som de anser som uttrykk for den gamle amerikanske elitens naive tro på kollektive ordninger og endringer av verdenspolitikken gjennom normbygging. Den endring av USAs selvbilde og dets rolleforståelse som vi nå er vitne, godt illustrert av den sammenligning som Balz gjør av Reagan og Trump,  kommer til å få store konsekvenser for verdenspolitikken. 

Vi går mot en verdensorden der USA ikke lenger vil være et stabiliserende referansepunkt, og der den globale institusjons- og avtalestruktur USA har bygd opp rundt sin utenrikspolitikk vil bli tillagt betydelig mindre vekt. Konsekvensen blir økt internasjonal selvhjelp, og at det vakuum USA etterlater seg vil bli fylt av verdens ledende autokratier. Og historisk sett er det som Robert Kagan har anført betydelig konflikt- og krigsrisiko nå verdensordenen gjennomgår et slikt skifte. 

Vestlig politikere trøster seg med at så vel utenriksminister Tillerson, som forsvarsminister Mattis og sikkerhetspolitisk rådgiver McMaster alle tilhører den mer tradisjonelle retningen i det republikanske partiet, og at vi derfor kan ta all støyen rundt Trump med stor ro.. Men de bør slutte å narre seg selv. For dette er Donald Trumps administrasjon, og det er hans grunnsyn som kommer til å prege amerikansk politikk. Hvis man ikke raskets mulig tar dette inn over seg ,begår man trolig en kapital strategisk feilvurdering.

Svein