Enhver administrasjon trenger tid til å finne fotfeste, men en nybegynner president ofte har erfarne rådgivere som hjelper til. Ikke denne gangen. Kombinasjonen av Trumps fokus på lojalitet og den «Never Trump» kampanjen blant GOP eksperter (som vanligvis ville ha fylt poster i en republikansk administrasjon) har ført til en situasjon der rutinerte embedsmenn ikke er på plass. Og noen av ansatte som allerede jobber i det omfattende sikkerhetspolitiske byråkratiet rundt Washington er langt fra samarbeidsvillige.
På den Foreign Policy podcast «ER» var redaktør David Rothkopf og en gjeng sikkerhetspolitiske eksperter overrasket (og beroliget over) at journalistene hadde såpass mange kilder på den tidligere sikkerhetsrådgiver Mike Flynns samtaler med russerne. De mente at mange i etterretningstjenestene var såpass skeptiske til Trump administrasjonens forhold til Russland at de lekket informasjon for å beskytte nasjonen fra presidenten. Det må sies at Rothkopf, Rosa Brooks og Kori Schake er langt fra begeistret over presidenten, men poenget er fortsatt gyldig. Det finnes en gruppe sikkerhetspolitiske eksperter i Washington som jobber for administrasjonen, men er også langt på vei uavhengig. Dette kalte Foreign Policy gjengen for the «Deep State».
Det er et begrep som har dukket oftere opp i det siste. Den amerikanske Deep State er et nokså ullent begrep for sikkerhetsapparatet som ble beskrevet i den fine reportasjeserien «Top Secret America» av Washington Post journalister Dana Priest og William Arkin, i tillegg til denne litt mer polemisk sak av tidligere congressional staffer Mike Lofgren, «Anatomy of the Deep State». Lofgren (grovt forenklet) mener dette er en trussel mot demokratisk styring, noe som Priest og Arkin ville sikkert ikke vært helt uenig i). For de som er vant til at Washington fungerer på en vis måte, er Deep State byråkrater derimot et slags forsvar mot Trump administrasjonens overtredelser av vanlige normer – gjennom blant annet lekkasjer. Trump tilhengere mener at anti-Trump individer i den Deep State saboterer politikken til presidenten. Dette skriver nettsider som Breitbart.
For nå virker det som om at Deep State sabotasje er det minste av presidentens problemer. Manglende styring fra Trump har allerede fått mange til å lure på hvem som snakker for administrasjonen. Det er ikke uvanlig at ulike signaler kommer fra State, Pentagon og det Hvite Hus. Forskjellen denne gangen er at mange av signalene som har kommet fra Trump innebærer såpass store forandringer at de behøver ytterlig klarhet. Presidenten selv ikke ser ut til å forstå konsekvensene av hans uttalelser, som Max Boot nylig kommenterte. Administrasjonen mangler grunnleggende koordinering. Når budskapet fra den amerikanske delegasjonen høres normalt ut på München, sier norgesvenn Julie Smith, er det lite hjelpsom når presidenten snakker om store kursendringer. Kan norske byråkrater kommer til enighet med sine motparter i State eller Pentagon og vite at administrasjonen vil stå for det? Som sagt er ikke dette et uvanlig problem, men det virker langt større i denne administrasjonen.
Dagens Washington Post artikkel om State Department kan tolkes som nok et tegn på at selv etter en måned er ikke Trump administrasjon operativ. Når rutiner som daglig breifinger fra Foggy Bottom – siden 1950 tallet!! – ikke lenger finner sted, kan vi tro at viktigere saker håndteres av departementet på en ordentlig måte? Når vanlige og synlige rutiner som dette bryter ned, hva er det som foregår (eller ikke foregår) som vi ikke kan se? Dan Drezner tegner et dystert bilde her. I enhver organisasjon er det ledelsen som setter tonen. Så langt er det manglende funksjonalitet og forvirring som råder.
Michael
Tror du her peker på fryktelig viktige saker. Media og mange andre er opptatt av lederstillingene i en administrasjon, og i hva disse står for politisk forhold til presidenten. Men i virkeligheten er det som skjer på 2. og 3. nivå i de ulike departementene og i NSC mye viktigere når det gjelder å konstruere grunnlaget for, og utforme den konkrete amerikanske politikken. Og når disse funksjonen ikke fylles med folk, og store deler av ekspertkorpset som vanligvis er disponible enten ikke vil eller er svartelistet av Trump oppstår det et farlig faglig vakuum. Vi kan derfor stå overfor en utenriksfaglig kompetansesvikt som rekker mye lenger enn Trumps åpenbare mangel på kunnskap om hvordan verdenspolitikken er skrudd sammen. Med andre ord, en sak det er all grunn til å følge nøye med på.
SvarSlett