Noen observasjoner etter 10 dager i USA

av Svein Melby

1.     Masseskytingen i Las Vegas ble selvsagt en stor nyhetssak, og førte igjen spørsmålet om strengere våpenlover opp på toppen av dagsordenen. Der kommer saken ikke til å ligge veldig lenge, og endringer på dette området blir nok også denne gangen mer av symbolsk enn reell art. Skal det gjøres noe av betydning på dette området må et større paradigmeskifte finne sted i amerikanernes syn på våpen, og ingenting tyder på at noe slikt er på gang. Foreløpig vet man lite eller ingenting om gjerningsmannens direkte motiver. Likevel kan man ikke oppholde seg i dagens USA uten at man rimelig fort kobler en slik hendelse til den hatske atmosfære som preger mye av samfunnsdebatten (kommer mer tilbake til dette litt senere). Det er så mye bitterhet og frustrasjon å spore at dette i kombinasjonen med en tungt bevæpnet befolkning skaper et betydelig potensial for voldsanvendelse, også politisk motivert. Risikoen for nye hendelser som den i Las Vegas er betydelig, og politiske attentater vil i en slik situasjon heller ikke komme som noen overraskelse.

2.     Den interne uenigheten i Trump-administrasjonen, særlig i tilnærming og håndtering av utenriks- og sikkerhetspolitikken er annen, og enda viktigere observasjon. Ganske spesielt fordi dette har direkte betydning for USAs maktposisjon og internasjonale rolle.  I hovedsak er det en strid mellom på den ene siden utenriksminister Tillerson, forsvarsminister Mattis, stabssjef Kelly og sikkerhetspolitisk rådgiver McMaster, og på den andre siden president Trump og hans nærmeste personlige rådgivere. Og som sagt dreier det seg både om hvem som skal ha hovedansvaret for implementeringen av politikken og om valg av hovedtilnærming. Noe forenklet representerer førstnevnte firkløver videreføringen av en hardline-utgave av den tradisjonelle amerikanske internasjonalist-linjen vi har vært vant til siden 1940-tallet, mens Trump og noen av hans nærmeste støttespillere i Det Hvite hus åpenbart ønsker en langt klarere unilateral, til dels nasjonalistisk dreining av USAs forhold til omverdenen med redusert vekt på institusjonelle ordninger, og desto større vekt på direkte nyttehensyn og bilaterale avtaler.

Denne striden har preget administrasjonen helt siden starten, men har toppet seg i løpet av de siste to ukene. Dette fikk vi tydelig illustrert når Tillerson hadde samtaler med den kinesiske ledelsen om opprettelsen av en mulig diplomatisk kanal for samtaler med Nord Korea, og uttalte at han anså dette både som mulig og viktig. Men rett etter denne uttalelsen fra USAs utenriksminister (støttet av forsvarsministeren) sendt presidenten ut sin twittermelding der han skrev at Tillerson kun kastet bort tiden med å forsøke et diplomatisk fremstøt over Nord Korea. Siden ingenting tyder på at det hele var avtalt spill mellom Trump og Tillerson, bidro episoden bare til ytterligere å svekke utenriksministerens troverdighet, og til på nytt å skape forvirring om hvem som snakker på vegne av USA. Mye tyder på at uklarhetene rundt USAs utenrikspolitikk allerede har svekket USAs internasjonale innflytelse, og fortsetter dette interne bråket vil man påføre USA betydelige maktpolitiske skadevirkninger.

Og saken har ikke blitt av mindre betydning etter at utenrikspolitiske nøkkelpersoner i Kongressen også er blitt dratt inn i striden. Leder av Senatets utenrikskomite, Tennessee-senator Bob Corker, uttalte etter episoden om Trumps twitter om Tillerson og Nord Korea, at det var tilstedeværelsen i administrasjonen av Mattis, Tillerson og Kelly som hindre USA fra å bli styrtet ut i det totale kaos. Så kom Trump denne helgen (8 okt) med et direkte personangrep på Corker som svarte både på twitter og gjennom et intervju med New York times der han uttalte at Trump innebar en fare for å starte en tredje verdenskrig. Corker som selv representerer den samme tilnærming som tradisjonalistene i administrasjonen, er generelt en nøkkelperson i sammenheng med å skape rimelig bred politisk oppslutning i Kongressen om landets utenrikspolitikk. Ikke minst hvis man er ute etter også tilslutning i viktige saker fra demokratene.  Gjennom at uenigheten i administrasjonen har spredt seg til hele miljøet i Washington, ut gjør dette nå en trussel mot hele det nasjonale politiske fundament for USAs internasjonale rolle. Man kan ikke komme unna den konklusjon omkrig denne saken, at Trump i løpet av kort tid, langt på vei har klart å rive i filler en avgjørende viktig komponent for USAs internasjonale maktposisjon, nemlig den brede enighet om den utenrikspolitiske hovedkurs.

3.     En stadig mer uforsonlig politisk polarisering har i flere tiår preget amerikansk samfunnsdebatt. Men midt opp i denne har man klart å verne viktige fellesskapselementer fra å bli dratt inn i denne utviklingen. En slik sone, fritatt for politiske motsetninger har vært sport, der ikke minst amerikansk fotball gjennom aktiv bruk av flagg og nasjonalsang har hatt en nasjonalt samlende funksjon. For å rette søkelys mot det han oppfattet som politivold mot svarte, startet QB i San Fransisco 49ers Colin Kaepernick med å knele under nasjonalsangen. Dette startet allerede under Obamas presidenttid. Lenge var dette en demonstrasjon med begrenset oppslutning. Det varte helt til president Trump valgte å sette saken på dagsorden gjennom noen saftige karakteristikker av de fåtallige demonstrantene, og forlangte at klubbeierne sparket disse spillerne. Dette bidro umiddelbart til å gjøre saken til et nytt frontavsnitt i det som best kan karakteriseres som den pågående kulturkrigen. Det var åpenbart at presidenten hadde som hensikt å bruke denne saken som illustrasjon på manglende patriotisme og gjennom det til å fyre opp temperaturen hos sine tilhengere. Alt dette kom også  i kjølvannet av den bitre strid som episoden i Charlottesville, og presidentens «balanserte» reaksjon på denne, skapte.

Dermed har de politisk-kulturelle motsetningene i det amerikanske samfunnet også inntatt det som måtte ha vært igjen av frisoner, og bidratt til at den motsetningsfylte og bitre debatten nå finnes overalt. Konsekvensen er at det nasjonale samholdet settes under enda sterkere press, og man får nå enda tydeligere illustrert at i det multikulturelle USA har ulike grupper etter hvert utviklet ulike syn på hva det betyr å være amerikansk. Fotball-saken har derfor bidratt til ytterligere polarisering og til å gjøre det enda vanskeligere å skape grobunn for de nødvendige politiske kompromisser som det amerikanske politiske systemet er helt avhengig av.

4.     I en slik polarisert situasjon har amerikanske nyhetskanaler lenge presentert ganske ulike versjoner tilpasset hver side i debatten. Men etter valget av Trump har dette nådd helt nye høyder der publikum nå presenteres for nesten helt ulike virkelighetsbeskrivelser. På den ene siden har man det som for enkelthetens skyld kan kalles «Mainstream Media» og på den andre siden Fox News. Hos de førstnevnte er kritiske vurdering av Trump en helt dominerende gjennomgangsmelodi, og den arter seg også som ekstremt unyansert. Langt på vei får man her servert en versjon der det ikke er mulig annet enn å gi Trump rett i hans påstand om «fake news». Man forstår i alle fall at Trump lett når frem med et slikt argument overfor sine tilhengere , og selv en i utgangspunktet upartisk observatør unngår ikke å trekke sannhetsgehalten i denne Trump-kritiske versjonen i tvil. Fox News serveres så den motsatte versjon der mye av viderverdighetene rundt presidenten enten dempes ned eller helt forsvinner, ofte gjennom å vri på problemstillingene. Også her er det all grunn til å stille seg tvilende til hvor korrekt informasjon man får seg servert. Var mediesituasjonen når det gjelder politikk og samfunnsliv høyst problematisk før, har den etter valget av Trump gått nesten helt av hengslene, og fremstår derfor i seg selv som et sterkt polariserende problemelement.

5.     I sum sitter jeg etter dette besøket tilbake med en pessimistisk konklusjon om situasjonen i amerikansk politikk.  I boken «USAs ledervilje svikter», som ble utgitt i vinter, skriver jeg om hvordan det nasjonale fundament for USAs internasjonale lederposisjon er i ferd med å rakne. Det jeg opplevde under dette korte oppholdet får meg til å trekke den slutning at denne nedturen med hensyn til forutsetningene for USAs maktposisjon går enda fortere enn det jeg beskriver i boken.